En sjeldent dårlig ide

Vi er ikke tjent med amerikansk splitt og hersk-politikk i Europa.

Hvorfor vil USAbygge rakettskjold i Polen og Tsjekkia? Den offisielle begrunnelsen - at USA og Europa trenger et skjold mot atomraketter som Iran ikke har og som USA og Israel sier det aldri må få, og som Iran selv kanskje ikke er interessert i å anskaffe når det kommer til stykket - har lav troverdighet. Så hva er forklaringen?

Det amerikanske nasjonale rakettforsvarsprogrammet, som det europeiske skjoldet er en mindre del av, har pågått i 25 år. For å sikre fortsatte bevilgninger - for tida 8-9 milliarder dollar i året - er det viktig å vise at programmet kan være til nytte ved å møte aktuelle utfordringer. Det er allerede plassert radarer og avskjæringsraketter i Alaska og California med adresse Nord-Korea (og Kina).

En annen grunn er at Bush-administrasjonen vil skyve posisjonene opp mot Russlands grenser og dermed utvide og konsolidere den amerikanske innflytelsessfæren mest mulig mens den ennå er ved makta. USA har etablert baser i Bulgaria og Romania og vil også ha Ukraina og Georgia med i NATO, mens de fleste europeiske land vil gå mer forsiktig fram, særlig i forhold til Georgia.

For det tredje driver rakettskjoldet en kile inn i EUs samarbeid om sikkerhet og forsvar. Mange østeuropeiske regjeringer mener at bare USA kan forsvare dem, ikke EU, og amerikanske baser og installasjoner skaper bindinger som legger opp til det. Hvis EU, som er verdens største økonomi, samles om en felles sikkerhetspolitikk, vil det redusere USAs innflytelse i Europa og styrke EUs rolle i andre deler av verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er det som er så betenkelig med alt dette?

For det førsteer det lite formålstjenlig å håndtere konfliktene i Midtøsten med flere militære tiltak. Det bare forsterker fiendebildene mellom Vesten og Midtøsten. Begrunnelsen for rakettskjoldet er i et nøtteskall Richard Nixons begrunnelse for ABM-avtalen av 1972, som forbød nasjonale rakettforsvar: Hvis du har et skjold er det lettere å bruke sverdet. Budskapet til Iran og andre er at USA skal kunne angripe dem uten å frykte gjengjeldelse fra lufta. Dermed koster det mindre å bruke sverdet. Men dermed blir det også vanskeligere å få i stand varige politiske løsninger i Midtøsten, for erfaringene viser at slike løsninger ikke er noe man kan true seg til.

For det andreer vi ikke tjent med amerikansk splitt og hersk-politikk i Europa. De fleste misliker slike forsøk fra en ekstern stormakt, uansett hvilken region det dreier seg om, særlig fra en makt som opptrer så provoserende som USA har gjort i senere år. I det amerikanske imperiet liksom det britiske er det land nummer to i makthierarkiet - det som ligger best an til å rokke ved den amerikanske lederposisjonen - som er problemet. Amerikanske strategidokumenter understreker at ingen må tillates å gjøre dette. Land nummer to er som regel Kina, men i noen viktige henseende også EU. I det norske mediebildet er det skapt inntrykk av at Norge er alene om å gå imot rakettskjoldet, og at andre europeiske land bare har noen kritiske merknader til teknikk og økonomi. Ser vi under overflaten og de taktiske overlegningene er det imidlertid en utbredt oppfatning at man godt kunne vært disse planene foruten. Et viktig land som Tyskland har imidlertid en annen prioritering av sine konflikter enn Norge og kan dessuten gå sterkere inn i diskusjonen senere, for NATOs drøftinger vil trolig fortsette etter at George W. Bush har gått av som president.

For det tredjeer rakettskjoldet en torn i øyet på russerne. Militært er det ingen trussel mot dem i dag, men ingen vet hva det kan bli til, og i Moskva er man vant til å ta ting i verste mening. Skjoldet i Polen og Tsjekkia plages riktignok av tekniske problemer liksom programmet i stort - noe effektivt forsvar har man etter 25 års innsats fortsatt ikke - men det er ingenting i veien med ambisjonen. Hovedsaken ligger imidlertid på det politiske plan.

IMOT: Tsjekkere demonstrerer mot USAs planer om å bygge rakettskjoldet. Sverre Lodgaard mener at rakettskjoldet driver en kile inn i EUs samarbeid om sikkerhet og forsvar. Foto: Michal Cizek /AFP
IMOT: Tsjekkere demonstrerer mot USAs planer om å bygge rakettskjoldet. Sverre Lodgaard mener at rakettskjoldet driver en kile inn i EUs samarbeid om sikkerhet og forsvar. Foto: Michal Cizek /AFP Vis mer

I 1962, da Sovjetunionen forsøkte å plassere mellomdistanseraketter på Kuba, spurte John Kennedy sin forsvarsminister Robert McNamara om dette ville undergrave den militære balansen med Sovjetunionen. Ikke i det hele tatt, sa McNamara, det er ikke noe militær spørsmål, men rakettene kommer så nært opp til våre grenser at det må handles kraftfullt. Og Robert Kennedy sa til sin bror at hvis han ikke gjorde det ville han risikere riksrett. I dag er situasjonen langt mindre dramatisk, men parallellen er klar. Enhver ledelse i Moskva ville reagert skarpt.

Reaksjonene er desto skarpere ettersom rakettforsvarsplanene bare er det siste i en serie framstøt mot Russlands grenser. To NATO-utvidelser og tanker om en tredje, amerikansk tilbaketrekking fra ABM-avtalen og andre internasjonale overenskomster, bilaterale militære avtaler med Bulgaria og Romania og nå altså med Polen og Tsjekkia, måtte nødvendigvis bety bråk så snart Russland kom seg på beina igjen. I januar 1997 sa jeg at NATO-utvidelse var en dårlig ide hvis tid var kommet. EU-utvidelse, ikke NATO-utvidelse, ville vært bedre. Nå har tida kanskje kommet for en ny dårlig ide, men nå kommer også regningen. Sam Nunn, mangeårig formann i det amerikanske Senatets utenrikskomité, karakteriserer denne politikken som et fundamentalt feilgrep som «ga russerne en følelse av å være ekskludert fra europeisk forsvar og sikkerhet, noe de i høy grad også er». På begynnelsen av 1990-tallet var det vanlig å si at Russland måtte inkluderes i europeisk samarbeid om sikkerhet og forsvar. Det ble med talemåtene.

Den norske regjeringenhar særlige grunner til å gå imot rakettforsvarsplanene, for vi er avhengig av et godt forhold til Russland i nord. Foreløpig har det gått bra. Samarbeidsperspektivet overskygger konfliktpotensialet. Men økende spenning langs Russlands grenser lenger sør og øst gjør det krevende å bevare det gode forholdet. Fotnoter har gått av moten og et norsk veto mot å koble et NATO-skjold opp mot det amerikanske skjoldet tilhører ikke virkelighetens verden. Debatten kan imidlertid fortsette til NATOs toppmøte neste år, så vi har rik anledning til å fremme våre synspunkter og diskutere alternativer.

Barack Obama advarer mot utplasseringene før det er klart at teknologien virker og før man har snakket seg sammen i NATO. Hillary Clinton har vært mindre klar. Avtalene mellom USA, Polen og Tsjekkia ligger utenom NATO-rammen og blir trolig sluttført før Bush forlater det Hvite Hus. Dermed er det usannsynlig at det blir noen helomvending fra amerikansk side. Men Norge og andre europeiske land bør vokte seg mot å bli trukket med, via NATO, i planer som forverrer forholdet til Russland, vanskeliggjør et bredt europeisk sikkerhetspolitisk samarbeid, og forsterker fiendebildene mellom Vesten og Midtøsten.

Foto: Michal Cizek /AFP
Foto: Michal Cizek /AFP Vis mer