En sjeldent god vill vest-fortelling

Nådeløse brødre i «Call of Juarez: Bound in Blood».

||| TIL TROSS FOR et tjukt lag med præriestøv og hestemøkk, var «Call of Juarez» et frisk pust blant førstepersonsskyterne for noen år siden.

Historien om den pistolslyngende svovelpredikanten Ray var et saftig dypdykk inn i de mørkere sidene ved westernromantikken, og måten historien ble todelt med makkeren Billy - en noe mer forsiktig herremann - gjorde godt for en sjanger som ikke akkurat er overlesset med westernspill.

NÅ ER OPPFØLGEREN her, og den utspiller seg faktisk noen år før begivenhetene i førstespillet. Her har ennå ikke Ray begynt å forkynne Herrens ord med geværmunningen, men framstår som en hardbarka fyr som ikke vegrer seg for å ty til djevelske knep for å få viljen sin.

Ray rir sammen med sin bror Thomas, en Christian Bale-lookalike som er med deg stort sett gjennom hele spillet.

I begynnelsen av spillet befinner du deg ytterst på frontlinjen i den amerikanske borgerkrigen, kjempende for sørstatene. Din overordnede beordrer tilbaketrekking, men Ray og Thomas bestemmer seg for å nekte ordre - de vil bli igjen og beskytte hjemstedet sitt mot Yankeene fra nord.

Med det setter de en brå strek for sin militære karriere, og begir seg i stedet ut på jakt etter den legendariske Juarez-skatten, penger som kan komme godt med i oppussingen av deres krigsherjede hjem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MED SEG PÅ LASSET får de to også yngstebroren William, en gudfryktig unggutt som etter beste evne forsøker å hindre de to eldstebrødrene fra å eskalere sin voldelige framferd, en kamp som bare blir tøffere og tøffere på alle møter.

Du kan i nesten alle brettene velge om du vil spille som Ray eller Thomas, og de forskjellige tilnærmingene til liv og død gir en noe ulik spillestil.

Ray er rett-på-sak-fyren som løper inn med tunge våpen og mye kruttrøyk, mens Thomas er flinkere til å snike seg rundt, klatre med lasso, skyte med pil og bue og mer til.

HVILKEN AV DE TO to figurene du spiller vil avgjøre om du som Thomas for eksempel får oppgaven med å klatre opp et stillas for å senke en videlbro eller klatre opp et vanntårn for å skyte ned en godt skjult fiende, eller om du som Ray skal stå nede på bakkeplan og forsvare Thomas mens han klatrer - for så å bli hjulpet opp og videre av Thomas.

Gjennom deler av spillet er det ikke til å komme unna at man føler at dette er litt som et «Medal of Honor» fra vill vestdagene, der du går gjennom trange korridoraktige landskap og plaffer ned fiender som dukker opp på forutsigbare steder.

Spillet har en førstepersons synsvinkel, og kontrollene er svært godt tilpasset våpenet du bruker - har du en seksløper i hver hånd, skyter du for eksempel med både venstre og høyre skulderknapp. Men du kan også ha for eksempel dynamitt i venstrehånda og en revolver i høyre - så lenge du ikke bruker begge henda til for eksempel en hagle eller pil og bue.

NOEN STEDER ÅPNER spillet seg opp og lar deg oppleve landskapet fra hesteryggen, men dette er mer et avvik fra normen enn noe som preger spillet i stor grad.

1

I disse sekvensene kan du velge å gjennomføre strøjobber, som å jakte ned ettersøkte banditter eller samle sammen kveg - alt for å tjene noen småpenger som kan brukes til å kjøpe ammo eller nye våpen i våpenbutikkene.

Selv om «Call of Juarez: Bound i Blood» på visse tidspunkt kan virke noe gjennomsnittlig ved enkelte sekvenser, har det noe få andre førstepersons skytespill har. Her fortelles er en oppslukende historie om kjærlighet, svik, sjalusi, raseri, medmenneskelighet og ikke minst grådighet.

Hele tiden mens historien utfolder seg, bygger spenningen seg opp: Du har rett og slett lyst til å vite hva som skjer til slutt. Hvordan og hvor lenge kan disse så forskjellige, men akk så like brødrene klare å holde sammen?

Og hvordan i huleste kan det ha seg at den brutale Ray ble en troende mann? Sjelden utgjør historien en så viktig grunn til å komme seg videre mot slutten i et skytespill, men her lykkes utviklerne med grep som man ellers bare kjenner igjen fra andre fortellende kunstformer.

I TILLEGG TIL klassisk skyting med datidens våpen og eksplosiver, har de to brødrene hver sin evne til å sakke ned tiden og presisjonsskyte flere folk av gangen. Når du skyter fiender fylles et meter gradvis opp, og når det er fullt kan du aktivere «konsentrasjonsmodusen» innen det er gått 60 sekunder - du kan dermed ikke spare det for lenge.

For Ray innebærer denne modusen at tiden sakkes ned mens du kan kan bevege siktet over alle fiendene som er i nærheten. Disse vil da merkes, og straks det korte tidsstoppet avsluttes vil Ray skyte ned alle sammen.

For Thomas sin del fungerer det litt annerledes: Når tiden stopper kan du flikke på tommelspaken som om det er hanen på revolveren, og kjapt og effektivt plukke ned en hel haug fiender på rekordtid.

SPILLET BENYTTER SEG av et ganske godt dekningssystem, der du automatisk klenger deg inntil hjørner, eller dukker ned bak kasser, tønner eller lignende gjenstander som måtte gi ly for kuleregnet. Du trenger ikke trykke på noe, og for å kikke fram eller opp beveger du bare på høyre tommelknapp.

Dekningsystemet fungerer godt i praksis, noe som er kjærkomment mot de av og til litt for skuddflinke fiendene du møter. Selv om mellomste vanskelighetsgrad fra start (du kan låse opp en enda drøyere vanskelighetsgrad ved spillets slutt) er fiendene svært effektive med våpnene sine, og klarer å plukke deg ned fra avstander du knapt behersker selv.

I TILLEGG KOMMER småinnslag av dueller, skyting med kanoner og gatling-maskingevær, møter med både vennligsinnede og illsinte indianerstammer og en fantastisk villmarksnatur gjennom store deler av reisen.

Sydd sammen med historien, bidrar alt dette til å løfte spillet opp fra å være en rekke skytespillsekvenser som i seg selv kanskje ikke er verdens mest imponerende, til å bli en totalopplevelse som nok kommer til å sitte i lengre enn mange westernfilmer klarer å gjøre.

En sjeldent god vill vest-fortelling