«En sjøens helt: Skytteren»

Les utdrag fra Jon Michelets nye roman.

OPPFØLGER Jon Michelet er straks klar med oppfølgeren til «En sjøens helt. Skogsmatrosen». Her kan du få en sniktitt. 
Foto: Kristin Svorte/Dagbladet
OPPFØLGER Jon Michelet er straks klar med oppfølgeren til «En sjøens helt. Skogsmatrosen». Her kan du få en sniktitt. Foto: Kristin Svorte/DagbladetVis mer

Les intervju med Jon Michelet her.

«His em up, huro, jolley! Hol em up, huro, jolley!»
Hvem er det som synger? Og på hva slags språk synger de?
Halvor Skramstad går langs kaia mot det store tankskipet han skal gå om bord! i for første gang. Han stanser opp i den sure høstblesten på den folketomme brygga i Keflavik på Island og lytter. Han synes så tydelig han kan høre sang gjennom vindsuset. Men det er ikke en levende sjel å se på det lille kaianlegget der motortankeren Iberia av Oslo ligger fortøyd i ensom majestet, søkklastet med flybensin, med styrbord side til kaia. Ikke en forbannade kart!
Merkelig.
Nå hører han sang igjen, på det underlige språket: «His em up, huro, jolley! Ho, ho!»
Lyden må komme fra det ruvende skipet. Det er et av verdens største tankskip og ser altfor stort ut til den spinkle brygga, som er snekra av lemmer av tre som hviler på tjærebredte påler. 
Halvor lar blikket vandre forover mot skipets baug. Der ser han to karer, en kortvokst tynn en og en diger, som står bakom skansekledninga frampå bakken og haler opp ei malerstilling.
De to gauler: «Ho, ho, ho!»
Malerstillinga, som består av et par solide, breie planker, hekter seg fast i det store beistet av et anker som henger! i klysset på Iberias styrbords baug.

Halvor setter fra seg suitcasen han bærer på, og lemper sjøsekken sin ned fra skulderen. Han småløper langs kaia. Han roper opp til de to karene: «Stillinga har hekta seg i dreggen!»
«Å, dæven, sier du det,» roper han tynne og skyver skyggelua langt bak i nakken.
«Saatana perkele,» roper han andre, som er iført ei flott pelslue. Av rødrev, så vidt Halvor kan bedømme.
Han med skyggelua har blottlagt en bar isse, så hvit at den ser ut som en sånn kalott som paven bruker, over et solsvidd skrukketryne. Ansiktet hans minner Halvor om det ruglete skallet på ei valnøtt. Mannens alder har satt spor i form av furer og bulker i ansiktshuden. Han må ha seilt omkring på verdenshavene lenger enn selv sjøfareren Odyssevs gjorde. 
Den andre, yngre karen er virkelig en bamse. Han ser ut som om han har vært ute en vinterdag før han også. Men han er ikke et så godt garva skinn som oldtimeren. Bamsen har så frodig kinnskjegg og så store barter at det kunne vært nok til to personer. Mørke krøller tyter ut under kanten på lua hans. Det virker urettferdig at det er han som bærer pels på skolten, og ikke den flintskallede mannen. Begge har de på seg mørkeblå overaller som er flekket av gråmåling.
De to haler i tautampene, men det får bare stillinga til å kile seg enda mer fast.
«Ai, caramba!» stønner oldtimeren.
«What is problem we have?» roper bamsen.
«Shit happens,» roper Halvor tilbake. «Try to move...»
Hva pokker heter malerstilling på engelsk?
«Skal vi fløtte stillinga?» roper den gamle karen. «Forover eller akterover?» 
«Prøv å senke stillinga litt og trekke?n akterover,» svarer Halvor.
De to slakker ut på tautampene som er festet til stillinga. Dermed går den klar av ankeret, og de kan dra stillinga akterover og begynne å hale inn, mens de synger: «His em up, huro, jolley! Ho, ho, ho! His em for de Kron, jolley!» De får dratt opp stillinga, og lemper den inn over rekka.
Han svære tar av seg pelslua, svinger den over hodet og roper ned til Halvor: «Thank you very much, comrade! Who are you?»
«I am the new ordinary seaman,» svarer Halvor.
«My name is Koskinen.»
«Og jeg er Meyer, en gammal albatross,» roper oldtimeren.

Meyer og Koskinen går ned leideren fra bakken til tankdekket. Halvor lar seg forbause over hvor kort avstanden er fra vannlinja på skipet og opp til dekket. Han trodde en 16 000-tonner ville hatt større fribord.
De er kommet så nærme hverandre, de to der oppe på dekket og Halvor på kaia, at de ikke behøver å rope. Det holder at de snakker med høye stemmer. 
Meyer myser ned på Halvor og sier: «Hei, du, ditt arme krek som Gud må ha forlatt. Du er altså den nye spirrevippen som skal mønstre på her på Sagaøya?»
«Ja, det er meg,» svarer Halvor.
«Madre de díos! Velkommen om bord til bensinbomba vår.»
«Takk.»
«Jeg er tømmermann på Iberia,» sier Meyer. «Min lille finske makker er matros og heter Juhani til fornavn. Du har fått lettmatroshyre på denne crossen vår over til England?»
«Ja,» svarer Halvor. «Jeg er den nye lettmatrosen.»
«Du ser mer ut som en voksen mann enn som en guttunge. Hvorfor seiler du ikke matros?»
«Foreløpig har jeg for kort fartstid til det.»
«Er det riktig som vi har hørt at du ble torpedert med Wilhelmsens linjeskip Tomar?»
«Stemmer.»
«Du og de andre overlevende etter krigsforliset kom rekende i land her i et par livbåter, ikke sant?»

Akkurat slik foregikk det ikke for Halvors del. De overlevende i den livbåten han var i, ble berga av en islandsk fiskeskøyte ute på havet, mens kapteinens båt seilte helt til land ved Vestmannaeyjar.
Men Halvor tenker at dette tross alt er detaljer, og svarer: «Joda, det stemmer.»
«Vært i land her lenge?» spør Meyer.
«Noen uker.»
«Har Hekla hatt utbrudd mens du har vært her på Island?»
«Nei, ikke som jeg har hørt om.»
«Da smeller ?a nok av snart, tenker jeg,» sier Meyer og gliser fornøyd ved tanken. Han har en tanngard som er like hvit som issen hans, og Halvor tenker at det må være kjøpetenner.
Meyer sier: «Du vet hva som skjer når Hekla blåser på topp?»
«Det blir vel en del aske og lava og sånt,» svarer Halvor.
«Det blir nok jævla mye mer enn som så, unge mann,» sier Meyer. «For når Hekla eksploderer, åpnes nedgangen til selveste Ginnungagap. Da spruter glødende eiter fra brennheite Muspelheim og svir bort alt levandes liv. Ved Guds hellige mor får vi håpe at Iberia er langt til havs når det begynner å regne smelta stein over Island. Mama mia!»
«Javel,» svarer Halvor, som en annen noksagt. Han burde for svingende kunne sagt et eller annet med mer fynd og klem om den verdensberømte vulkanen.
«Vi seiler med ei helvetslast,» sier Meyer. «Til gjengjeld har vi en drømme8skipper her om bord.» Er tømmermannen ironisk? Halvor greier ikke å tolke ansiktsuttrykket hans.
Meyer vender seg mot Koskinen og sier: «Is not that true, Juhani, that we have the best captain in the world?» «Jävlar i havet,» svarer Koskinen. Hva han nå måtte mene med det.
«Kokken på denne skuta, Gryteulven, er en belest herremann uti psykologien,» sier Meyer. «Gryteulven påstår at alle kapteiner er psykopater. Han mener at dette nærmest er en lovmessighet. At det følger med stillinga som kaptein. Og jeg har sant for dyden seilt sammen med mange psykopater med fire gullstriper på jakkeermet. Det har vel kanskje du også, kjære amigo?»

Halvor vet ikke hva han skal svare. Hva er egentlig en psykopat? Det er vel en gærning som ikke er så sinnssyk at han må på asyl, men som kan være en pest og plage for folk.
«Jeg har ikke seilt med så mange kapteiner,» sier Halvor. «Kaptein Nilsen på Tomar var en snåling, men ingen tyrann. Før det hadde jeg en skipper på Nordsjøen som var snill som dagen er lang» 
«Da har du vært jævla heldig, gutt,» sier Meyer. «Old Nick, som vi kaller skipperen vår, er blant de unntakene som bekrefter regelen om kapteiners psykopati. Han logger ikke folk i hyra når de gjør noe gærent. Isteden må man gjøre ekstra arbeid. Juhani og jeg er på straffeeksersis i dag. Vi gjorde ei lita blemme i Halifax. Det er et ganske langt strekk fra oljehavna på Curaçao i Karibien til konvoihavna på Nova Scotia. Så vi var blitt veldig tørste underveis, og forfrisket oss i meste laget i Halifax. Nå tar vi oss fem minutter for en røyk. Her er ikke særlig strikt style på Iberia, men naturligvis er det dødsens strengt med røykinga på en bensinbåt. Røykeforbud over hele fjøla, bortsett fra i egne rom. Du finner røykerommet for mannskapet helt akterut på poopen.»
«If you smoke on deck, the captain will shoot you,» sier Koskinen.
«Shoot?» sier Halvor.
«Skyte vil han vel ikke,» sier Meyer. «Bare fekte litt med en cowboy-revolver han har. Selv en drømmeskipper har noen dårlige sider.»
«I see many bad captains,» sier Koskinen. «Old Nick maybe is not so bad.» «Ser man det!» sier Meyer. «Det var ingen liten innrømmelse fra vår finske matros.
Juhani er sterkt sosialistisk og mener at alle kapteiner er herskerklassens representanter. Som sådanne er de dømt til å være onde som faen sjæl. Jeg tenderer til å være prinsipielt enig i dette, selv om jeg i bunn og grunn er en Høire-mann fra den blå by Sandefjord. So long, du nye lettmatrosen.»