MØRKT: Det arbeidsløse ekteparet Ray (40) og Lucille (24) Chalifoux i Chicago måtte ty til en hjerteskjærende løsning. Etter en 40 måneders lang kamp for å brødfø ungene, satt ekteparet barna Lana (6) Rae (5), Milton (4) og Sue Ellen (2) ut til salg høsten 1948. Foto: Bettmann / Getty Images
MØRKT: Det arbeidsløse ekteparet Ray (40) og Lucille (24) Chalifoux i Chicago måtte ty til en hjerteskjærende løsning. Etter en 40 måneders lang kamp for å brødfø ungene, satt ekteparet barna Lana (6) Rae (5), Milton (4) og Sue Ellen (2) ut til salg høsten 1948. Foto: Bettmann / Getty ImagesVis mer

Anmeldelse: Cecilie Winger - «Onde gamle dager. Barneoppdragelse gjennom tidene»

«En skal grave en grav på kirkegården, sette spedbarna i den og la de dø der»

En mørk gjennomgang av våre forfedres skrekkinngytende barneoppdragelse.

«Barndommens historie er et mareritt vi først nylig har begynt å våkne opp fra. Jo lenger tilbake i historien vi går, desto lavere nivå er det på omsorgen for barnet, og desto mer sannsynlig er det at barnet ville bli drept, forlatt, slått, plaget og misbrukt seksuelt.»

En mørk gjennomgang av våre forfedres skrekkinngytende barneoppdragelse.

Med dette sitatet fra historikeren Lloyd de Mause, åpner forfatteren, kritikeren og oversetteren Cecilie Winger sin dystre reise i barneoppdragelsens historie.

Her er noen av veldig mange skrekkeksempler, som alle synes å være inspirert av det bibelske; den man elsker tukter man. Vi får høre om den tyske skolemesteren som stolt nedtegnet at han i løpet av sin karriere hadde utdelt 911 527 slag med stokken, 124 000 sveip med pisken, 136 715 dask med neven og 1 115 800 ørefiker. Om barn som ble pisket til huden flekket av. Om gode råd mot sengevæting, som at barnet skulle drikke en kopp urin eller sperres inne i et mørkt kott.

Det ble også ansett at fysisk kjærlighet kunne være en uting for de små. «De må aldri, aldri kysse barnet,» kommanderte psykologen og behavioristen John Watson så seint som i 1928. Han følger opp med: «Aldri sette barnet på fanget. Aldri gynge barnets vugge.»

Fordømte Paris

«Onde gamle dager» er en rask historisk skisse om forholdet til barn fra middelalderen og framover. Det er kapitler om ammer, uekte barn, spørsmål om barn har sjel, om reiving og renslighet, om overtro og salg av barn. Det omfattende billedmaterialet er i seg selv verdt lesningen.

Er det noe vi kan fastslå etter Wingers sjokkerende gjennomgang, så er det at historisk sett er det en lottogevinst å bli født i Vesten i moderne tid. Aller mest uflaks hadde de som ble født i Frankrike på 1700-tallet.

Paris anno 1780 ble omtalt som «byen uten babyer», der nittentusen av byens tjueentusen nyfødte barn ble sendt av gårde til profesjonelle ammer ute på landet. Der hadde de ikke store sjanser for å overleve. Nærmere 30 % av alle barn døde før de fylte ett år, halvparten før fylte fire.

Det var også på den tiden det begynte å lysne for de små. I 1762 kom opplysningstidas store tenker Jean-Jacques Rousseau med avhandlingen «Emile – eller om oppdragelse». Den markerte en revolusjonerende dreining mot en mer humanistisk tilnærming til barneoppdragelse. Barna skulle ifølge Rousseau oppdras så fritt og tro mot sin natur som mulig. Dette gjaldt riktignok ikke for pikebarn. De skulle, ifølge den store tenkeren, være beskjedne, reserverte, dydige og med en ren samvittighet. Det må også tillegges at Rousseau selv plasserte sine fem barn på barnehjem.

Likegyldige mødre

Tittelen «Onde gamle dager» er et uttrykk hentet fra den amerikanske historikeren Edvard Shorter, blant andre. Han har spurt seg hva slags følelsesmessig kulde som hersket i Europas kalde og klamme stuer, og mener ideen om det gode moderskapet er en moderne oppfinnelse. Han påstår at historisk sett så mødre med likegyldighet på barn under to år, antakelig fordi det var store sjanser for at de døde. De var med andre ord ikke onde, de hadde bare beinharde livsvilkår.

FORFATTER: Cecilie Winger har skrevet boka «De onde gamle dager. Barneoppdragelse gjennom tidene». Foto: Blunderbuss
FORFATTER: Cecilie Winger har skrevet boka «De onde gamle dager. Barneoppdragelse gjennom tidene». Foto: Blunderbuss Vis mer

Selv er Winger litteraturviter, og skriver innledningsvis at hun verken er historiker eller pedagog, men heller historieforteller og historie-fan. Sånn sett er denne dystre reisen mer anekdotisk enn analytisk og fortolkende. Akkurat det siste kunne jeg ønsket meg mer av. Eksempelvis når Winger viser – nokså overraskende for meg hvert fall - at spedbarnsdødeligheten i Norge på slutten av attenhundretallet var blant de laveste i verden, uten å gå nærmere inn på årsaken.

Levende begravet

Det er også, om ikke en svakhet, så en begrensing, at Winger bare har tatt for seg Europa, og særlig Nord-Europa. Eksempelvis forteller hun at Grønlands apostel, Hans Egede, var svært skeptisk til at eskimoene behandlet sine barn som hunder. Det betydde i den tids språk at de kjælte og koste for mye med barna. Winger reflekterer ikke over at det i hvert fall nyanserer påstanden om at dess hardere livsvilkår, dess verre gikk det utover de hjelpeløse små. Også norske attenhundretallsbønder ble ansett for å kjæle for mye med barna, uten at det reflekteres over.

Dette er tung lesning. Ifølge Winger er barnedrap sannsynligvis den mest utbredte forbrytelsen i menneskehetens historie. Barn ble ligget i hjel, de døde under hardt arbeid, de ble forlatt som spedbarn. For våre forfedre var ikke nådige. Gulatingsloven anbefalte å begrave spedbarn en ikke kunne ta seg av. Det skulle skje mens barna levde: «Ein skal grava grav på kyrkjegarden og setja dei i den og lata dei døy der».

Så er spørsmålet da, hva framtidas historikere kommer til å si om oss curlingforeldre. At litt mer tukt hadde gjort seg?