FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN VED CATHRINE SANDNES:

En skam at tre kvinnelige partiledere stemte på dette

Kan vi ikke være enige om at det er en veldig fin ting at mennesker ønsker seg barn, og at de som ikke ønsker seg barn kan få slippe.

Det er ikke enkelt å gjøre dagens regjering til lags, enten man har lite penger, dårlig helse, bor i distriktene eller skulle finne på å være kvinne i fruktbar alder. Vi kvinner, både de av oss som er helt i starten av det som på fint heter «reproduktiv alder», og vi som nærmer oss slutten, skal plutselig bli snakket om, som om vi ikke er til stede.

Og hvis vi er til stede, skal vi snakkes til av en bedrevitende mamma og en kristenkonservativ snørrvalp av en pappa som forteller oss hva vi burde gjøre (få flere barn), hva vi ikke skal gjøre (få barn hvis vi er enslige), og hva vi ikke får lov til å gjøre (ta abort på en måte som grunnfjellet i restene av KrF misliker).

Man skal alltid være skeptisk når noen sier ting som starter med «det er ikke en menneskerett å …» Når noen sier det, betyr det som regel at den som snakker har det bedre enn de hen snakker om.

Folk som mener det ikke er en menneskerett å bo i sentrum, eie sin egen bolig eller få barn, har forbløffende ofte en nesten nedbetalt bolig nokså nært jobben sin, flere barn og gjerne barnebarn. Og, om så ikke skulle være tilfelle, er det uansett et dårlig argument. Det er veldig mye som ikke er en menneskerett, men som likevel gjør mennesker lykkelige og gir oss et bedre liv.

Det er helt sant at det ikke er en menneskerett å få barn. Men det er svært menneskelig, og en fin ting, å ønske seg barn. Dette, skulle man tro, det var bred politisk og folkelig enighet om – og det er det jo også.

Hvis vi da ser bort fra det partiet som, underlig nok, selv mener de er aller mest opptatt av familieliv og ufødte barn. De fleste har fått med seg hvordan abortloven har blitt et politisk forhandlingskort i denne regjeringen. For min del kunne regjeringen fått minst like mye pepper for å forhandle bort enslige kvinners mulighet til assistert befruktning og infertile kvinners mulighet til å få donert egg.

Uansett hvordan vi snur og vender på det, er det en skam at de tre kvinnelige partilederne som opprinnelig stemte for lovendringen, anser akkurat dette punktet som uviktig nok til at det kan byttes ut: Man tar et felt som ikke gir seg utslag i økonomien, som rammer så få mennesker at det – i hvert fall i teorien – ikke skal kunne merkes på meningsmålingene, og later som de ikke skjønner hvilken betydning det har for det enkelte mennesket som likevel ikke får hjelp til å få barnet hun ønsker seg.

Selv har jeg vært så heldig å ha fått de barna jeg ønsket meg, og jeg har opplevd et helsevesen som ikke så ut til å spare på noe som helst for å hjelpe meg gjennom komplikasjonene. Fram til nå har det egentlig ikke gått opp for meg at jeg aldri ville ha fått denne hjelpen hvis jeg ikke hadde vært den ene halvparten av et par.

Det, kunne man ha tenkt, var en rest fra en gammel tid, en forglemmelse som henger igjen fra tiden før likekjønnede ekteskap, skilsmisser, prøverør og alskens familiekonstellasjoner med dine, mine og våre barn.

Det er en rest fra ei tid da forestillinger om ekteskapets nødvendighet, kvinners økonomi og samfunnets manglende tilrettelegging, snarere sørget for at enslige kvinner gjorde alt de maktet for å unngå å få barn, og dermed risikerte flere år i fengsel.

For hundre år siden var det en tragedie for enslige kvinner å bli gravide. Det var ødeleggende for kvinners helse å måtte gjennomgå ti-elleve svangerskap. Det var farlig å føde, og også den gang, en sorg for dem som ønsket, men ikke fikk noen barn i det hele tatt.

Det er ingenting i denne delen av fortiden det er grunn til å romantisere. Verken kvinnenes liv eller politikernes evne til å overskue konsekvensene av sin egen lovgivning.

De fleste av oss anser det som et entydig gode at vi lever i et samfunn hvor det er rom for familier i mange varianter. På de aller fleste områder anser vi det som en triumf at vi har utviklet teknologi og behandling for å gjøre menneskers liv bedre. Det er et betydelig fremskritt å leve i ei tid da en enslig kvinnes svangerskap kan være en udelt lykke. Og forhåpentlig vil denne politiske hestehandelen gå over i historien som den autoritære familiepolitikkens siste dødskrampe.