En skam

Norske myndigheter har bevisst oversett den menneskerettslige katastrofen i Tsjetsjenia, skriver Aage Borchgrevink.

I ET NOTAT FRA

mars 2004, konkluderer Utlendingsdirektoratet (UDI) med en endring av praksis i forhold til tsjetsjenske asylsøkere fra Russland. Basert på to undersøkelsesreiser fastslår UDI at tsjetsjenere som flykter fra konfliktsonen kan bosette seg andre steder i Russland og dermed ikke har behov for beskyttelse i Norge. Det faktum at mange tsjetsjenere vil ha problemer med å oppnå bostedsregistrering, og dermed tilgang til basisrettigheter som arbeid, bolig, skole og helsetjenester, mener UDI er et problem som er i ferd med å forsvinne. Stikk i strid med hva for eksempel samtlige større menneskerettighetsorganisasjoner hevder, påpeker UDI dessuten at tsjetsjenere ikke er spesielt utsatt for forfølgelse i Russland.

UDI er dermed på kollisjonskurs med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) som anbefaler forsiktighet med hensyn til retur av tsjetsjenske asylsøkere. Dette er oppsiktsvekkende i og med at UNHCR skal være en hjørnestein i norsk asylpolitikk. Sannsynligvis er det derfor UDI ikke diskuterer dette forholdet, men i stedet kritiserer en av UNHCRs kilder, den anerkjente russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial. Memorial har dokumentert hundrevis av saker der tsjetsjenere har blitt forfulgt i Russland, men disse dataene er, ifølge UDI, ikke signifikante gitt omfanget av flukten fra Tsjetsjenia. UDI legger heller til grunn sitt eget besøk i det sørlige Russland i november i fjor. At UDIs funn skiller seg fra Memorial er kanskje ikke så rart, ettersom direktoratet i løpet av turen ikke snakket med en eneste tsjetsjensk internflyktning.

INNTIL HØSTEN 2003

fikk tsjetsjenske asylsøkere som kom direkte fra Tsjetsjenia opphold i Norge. Hva har forårsaket endringen i UDIs praksis? Russiske myndigheter har lykkes i å innkapsle Tsjetsjenia gjennom å skremme vekk utenlandske journalister og disiplinere deres russiske kolleger. Men noen observatører bringer fremdeles ut informasjon fra republikken, og de tegner et nedstemmende bilde.

Krigen fortsetter på femte året, like blodig og brutal som før. 8 april bombet russiske fly landsbyen Rigakhoi. I følge øyenvitner ble sivile mål truffet, og en mor og fem av hennes barn ble drept. Det russiske flyvåpenet benekter å ha forårsaket dødsfallene. 13 april rapporterte Human Rights Watch om funnet av ni torturerte lik i en kløft. Mennene hadde blitt kidnappet av russiske soldater i landsbyen sin 27 mars. Dette er en typisk situasjon i Tsjetsjenia. I fjor rapporterte myndighetene om over 600 kidnappinger, bare et fåtall av disse personene ble løslatt i live. Det reelle antallet kidnappinger og forsvinninger er sannsynligvis langt høyere, og i de fleste tilfellene er det indikasjoner på at myndighetene selv er innblandet.

I løpet av en uke i april, ble minst 22 russiske soldater og politimenn drept i kamp, i tillegg til minst 16 sivile, samt et ukjent antall tsjetsjenske krigere. I løpet av vinteren har russiske styrker lykkes med å drepe eller fange flere av de fremste tsjetsjenske kommandantene, men dette har ikke lagt noen demper på kampene. Russiske myndigheters brutale politikk har ikke skapt orden i Tsjetsjenia, men i stedet nørt opp under hatet som driver motstanden. Den såkalte «politiske prosessen» Kreml gjennomførte i Tsjetsjenia i 2003 var en farse som resulterte i at et nytt hinder på veien til en virkelig fred ble etablert -- regimet til den gangsteroide presidenten Akhmat Kadyrov. Krigen har dessuten spredd seg til andre deler av Kaukasus, i første rekke til naborepublikken Ingusjetia der kamper, drap og kidnappinger nå er daglige foreteelser.

SELV OM DET

øvrige Russland er fritt for kamper, er det lite pusterom å finne for tsjetsjenere. Mange har blitt truet og forfulgt av myndighetene. Hvert nytt terrorangrep fører til nye overgrep mot tsjetsjenere, sist i forbindelse med angrepet mot metroen i Moskva. I februar møtte jeg en flyktningfamilie i en teltleir i Ingusjetia som hadde flyktet fra den russiske byen Jaroslavl etter å ha blitt angrepet av skinheads. Ingen person ved sine fulle fem ville frivillig vende tilbake til leirlivet i Ingusjetia, men familien hadde følt seg tvunget vekk fra Jaroslavl ettersom politiet ikke ville beskytte tsjetsjenere.

Endringen i UDIs praksis skyldes dermed neppe en bedring av forholdene i Tsjetsjenia og det øvrige Russland. Det er heller snakk om en strømlinjeforming av den norske Tsjetsjenia-politikken, for regjeringen Bondevik har alltid vært unnfallende i forhold til Tsjetsjenia. Før Putins besøk i Oslo i november 2002, skrev statsministeren en pinlig kronikk i Aftenposten der han unnlot å nevne Tsjetsjenia og i stedet hyllet den russiske presidenten: «Russlands pragmatiske og vestorienterte politikk, har skapt respekt og tillit i det øvrige Europa». Under en debatt i Stortinget som SV reiste om Tsjetsjenia i mars i år, markerte også utenriksminister Jan Petersen seg som en forsvarer av russiske myndigheter. Regjeringen har, ifølge Petersen, «merket [seg] med interesse at russiske føderale myndigheter har satt i gang en prosess med sikte på etablering av et nytt styre for republikken, basert på en ny grunnlov og valg på utøvende og lovgivende myndighet.»

MAN KAN HÅPE

at regjeringen er dårlig informert, men sannheten er vel heller at regjeringen ikke ønsker å legge seg ut med Russland. Trass i regjeringens uttalte fokus på menneskerettigheter, har ikke Norge tatt et eneste initiativ i forhold til Tsjetsjenia. Det er på denne bakgrunn man må vurdere UDIs endring av praksis i de tsjetsjenske sakene. Etter fire år med krig, titusenvis av drepte, økonomisk ruin og generell forfølgelse, nådde tsjetsjenske asylsøkere i fjor til topps i de europeiske asyl-statistikkene. Til Norge kom det 1450 asylsøkere fra Russland i løpet av de første ni månedene av 2003, de fleste var tsjetsjenere. Det var på dette tidspunktet UDI bestemte seg for å vurdere praksis. En kvalifisert gjetning på hvordan dette foregikk er at Kommunalminister Erna Solberg reagerte på statistikken og ga UDI en uformell beskjed om å få ned antallet tsjetsjenere. UDI gikk deretter lydig ut og formet terrenget etter det nye kartet.

Norske myndigheter har tidligere (i 1942) sendt mennesker ut til en uviss skjebne i utlandet. Denne gangen har Helsingforskomiteen og NRK dokumentert to uavhengige tilfeller der mennesker som er returnert fra Norge til Tsjetsjenia har blitt torturert og kidnappet. Dette innebærer brudd på norsk lov og folkeretten, men UDI forbereder seg likevel på å sende langt flere tsjetsjenere tilbake. Regjeringen må bære det tyngste ansvaret for den norske fallitten i forhold til Tsjetsjenia. Bondevik, Petersen og Solberg har alle med vitende og vilje lukket øynene for de verste menneskerettighetsovergrepene i Europa.