BOIKOTT?: Løsningen er nok ikke å boikotte nasjonaldagen. 
Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
BOIKOTT?: Løsningen er nok ikke å boikotte nasjonaldagen. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

En skamfull nasjonalromantikers bønn

Jeg elsker 17. mai. Men...

Meninger

Jeg elsker bunad og barnetog, ketsjup på skjorta og vinkende monarker, jeg elsker livesendinger fra bygder på Vestlandet, jeg elsker sekkeløp og allsang og is og gnagsårplaster og champagne. Jeg elsker til og med russen. Til og med korpsmusikk. Jeg elsker 17. mai. Uhemmet og betingelsesløst.  

Men i år er noe annerledes. Når jeg tenker på den kommende nasjonaldagen får jeg ikke den vanlige smaken av krone-is i munnen — nå er smaken en vond en. Jeg kjenner det snerper seg til i strupen av tanken på pyntet kollektivtrafikk. Gråtende barns idylliske ballonger på himmelen slukes av den beryktede klumpen i magen.  

Tanken på å heve det norske flagget mot himmelen og synge «Ja, vi elsker» for full hals er plutselig ikke så fristende. Landet mitt, som jeg er så glad i, er et land jeg ikke har vært så stolt av i det siste. Den vonde smaken kommer av at Norge har blitt hardt og kaldt og egoistisk.   Mitt lille land har plutselig ikke hjerterom lenger, plutselig ingen omtanke. Og det bare fem år etter at vi opplevde det så alt for mange mennesker flykter fra nå. Vi stemmer på politikere som har glemt alt vi lærte da, som heller snur ryggen til en verden i panikk — der livredde og desperate medmennesker har blitt en industri, og på grensen til agurknytt.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

En nasjonaldag er åpenbart en dag for å feire nasjonen. Men 17. mai symboliserer så mye mer enn landets grenser. For meg er dagen en hyllest til fellesskap, til samhold, kjærlighet og frihet. Vi feirer at vi får lov til å være oss, og at vi er en familie. Dette med familie er det tydeligvis mange av oss som er opptatt av, skal vi tro tendenser i kommentarfelter,  politiske debatter og avisinnlegg. Det viktigste i verden er visst å dele mennesker inn i grupper - i «oss» og «dem». Spørsmålet er vel hvordan man velger å definere familie.
 
Vi generaliserer, marginaliserer, skremmer, mobber og utstøter de som ikke er som oss. De som ikke er født her. De som kommer hit fordi de har hørt at Norge er et fint sted for en ny sjanse. Regjeringen vår fremmer innvandringsforslag som er strengere enn noen andre i Europa. Politikere kommer med rasistiske og fremmedfiendtlige påstander som ikke har noen grobunn i fakta og statistikk. Enkeltmennesker melder seg inn i grupper som har som hovedmål å skape et Norge Hitler ville kalt himmelen. Et trehodet troll bestående av Listhaug, Sandberg og «anonym» har listet seg til makten, og ønsker seg som vanlig kun kristenmanns blod.  

Men heldigvis finnes det andre også. Andre som setter i gang fakkeltog, dugnader og fadderløsninger. Andre som åpner hjemmene sine, gir bort klær og smykker. Perioden siden «flyktningkrisen» for alvor ble tatt opp i media har også vært preget av en bølge av positivitets-, solidaritets- og fellesskapstenkning, men som alle bølger når den også land.  

Løsningen er nok ikke å boikotte 17. mai og alle dens fine, fjollete tradisjoner. Det eneste jeg ønsker meg er at du setter deg ned mens frokostkaffen koker og skjortene strykes, og bruker et minutt på å tenke over hva du vil feire denne nasjonaldagen. Vil du rope hurra for et ensidig, griskt og fremmedfiendtlig Norge, eller et Norge som støtter seg på verdier om universalisme, frihet og  sameksistens?  

Norge er hardingfeler, smalahove og fjordlandskap, og det skal det fortsette å være. Men Norge er også kebab og fredagstaco og turbandagen, enten du vil det eller ikke. Feir landet ditt med stolthet, med det norske flagget høyt hevet -  om ikke for dagens Norge, så bestemt og målrettet for morgendagens. Da skal jeg virkelig mene det når jeg gratulerer deg med dagen.