En skamklipt Barbie-dukke

Fandenivoldsk om kravene til rollen «mor»

BOK: Grovt sett kan kvinner deles i to grupper: De som skamklipte barbiedokka si, og de som ikke gjorde det. Denne klare analysen serveres av hovedpersonen i Grethe Nestors nye roman.

Jill har gjort det som har vært forventet av henne; giftet seg og fått to barn. Nå vil hun ut av ekteskapet med en ryggesløs mann, men får inngrodde holdninger til morsrollen midt i fleisen. Hva slags mor forlater sine barn?

Ideen Mor

I sin tredje roman gjør Nestor fremdeles det hun er særlig god til: Å gi treffende, satiriske karakteristikker. Rammen for fortellingen, julaften, er et godt utgangspunkt for nestorske beskheter. «Spørs om det ikke er øl og akevitt som er den viktigste norske juletradisjonen», reflekterer Jill, «og så er det noe friere i forhold til matvalget». Hun har forlatt mannen og feirer en stusslig julaften uten barna, flankert av en lett anklagende mor og søster. Begge synes Jills mann er en fabelaktig far bare fordi han skiftet noen bleier.

Mens Jill blir stadig mer bedugget ut over kvelden, får vi i tilbakeblikk historien om bruddet med ektemannen og den vonde tida etterpå. Om mannens trenering av skilsmisseprosessen og hans iver etter å forgifte barna med hatske utsagn om moren. Det går så langt at Jill må til retten for å kjempe for samværet med barna.

Politisk roman

Nestor skriver stødig, men ikke spesielt utfordrende prosa. Ikke tegner hun spesielt nyanserte personportretter heller. Hun overdriver. Især ektemannen er sjeldent ensidig vemmelig og patetisk.

Men Nestor beskriver godt hvor vond kampen om barna kan være, og setter kritisk søkelys på våre krav til rollen «mor».

Tidligere i år utga hun Feministhåndboka, og feministiske spørsmål reises også i romanen: Finnes det bare én måte å være en god mor på? Er det slik at kravene til rollen «mor» er så rigide at de er kvinneundertrykkende? Når Nestor fandenivoldsk meisler ut typiske reaksjoner mødre møter, så bedriver hun bevisstgjørende opplysningsarbeid.

«Barbiegenet» er samtidsrelevant og underholdende lesning. Den tragikomiske tonen løfter romanen. Ironien er alltid til stede. Som når Jill avslutningsvis stavrer seg full og kvalm ut til drosja etter en begredelig julaften og tenker lettet: «Dette gikk da fint.»