En skandaløs frifinnelse?

KNUT RØD-SAKEN: Lagmannsrettens frifinnelse av Knut Rød er meget langt fra å være skandaløs - rettslig bedømt fremstår den tvertom som riktig, skriver Georg Fr. Rieber-Mohn.

DEN 9. APRIL 1948 ble Knut Rød frifunnet i Eidsivating lagmannsrett. Rød var tiltalt bl.a. for at han - som leder av Statspolitiet (Stapo) i Oslo - tok «aktiv og ledende del i aksjonen mot jødene høsten 1942». Jeg hørte nylig en fremtredende historiker, med innsikt i jødeforfølgelsene under annen verdenskrig, karakterisere frifinnelsen som et «lavmål» i den norske rettsstatens historie. Han er ikke alene om dette syn, som særlig begrunnes med at Rød spilte «en sentral rolle» ved deportasjonen av hundrevis av norske jøder med «Donau» i november 1942 - der målet var gasskamrene i Auschwitz - og at hans eventuelle landsgagnlige handlinger ikke kunne oppveie denne uhyrlighet. Som for å understreke frifinnelsens meningsløshet, har billedhuggeren Victor Lind laget en bronsestatue av Knut Rød i statspolitiuniform med armen hevet i kjent nazi-hilsen. Statuen har fått en iøynefallende plassering på Holocaust-senteret på Bygdøy.

DISSE HARDE UTFALL mot en frifinnelsesdom fra 1948 pirret min juridiske nysgjerrighet: Hvordan kunne en norsk lagmannsrett i landssvikoppgjørets sluttfase, da uhyrlighetene i nazistenes masseutryddelsesleire var avdekket, frifinne en person som angivelig tok aktivt og ledende del i utsendelsen av norske jøder? Riktignok var man i Norge i 1942 uvitende om gasskamrenes funksjon og den systematiske utryddelsen av jøder. Men likevel - Rød og andre måtte da iallfall skjønne at det ventet jødene en ublid skjebne i Hitlers hjemland.For meg ble det påtrengende å se nærmere på det rettslige grunnlaget for frifinnelsen av Knut Rød.

DET VISTE SEG at han ble frifunnet to ganger, første gang allerede ved lagmannsrettens dom 4. februar 1946, der én av lagdommerne stemte for fellelse. Denne dommen ble opphevet av Høyesterett på grunn av mangelfulle domsgrunner. Tiltalen i denne første saken gjaldt både straffelovens § 86 (bistand til fienden) og § 223 (frihetsberøvelse). Røds deltagelse i jødeaksjonene høsten 1942 var i tiltalen henført under § 223 og begrenset til arrestasjon av jøder. Medvirkning til utsendelsen fra landet var ikke nevnt i gjerningsbeskrivelsen.Etter Høyesteretts opphevelse av frifinnelsen utferdiget riksadvokaten ny tiltale mot Rød. Denne gang gjaldt tiltalen utelukkende bistand til fienden, altså en krenkelse av den norske stats selvstendighet og sikkerhet. Nå var også deltakelse i planleggingen av deportasjon av jødene med «Donau» tatt med i tiltalen.Rød ble frifunnet på ny - denne gang av en enstemmig lagmannsrett med tre juridiske dommere og fire lege meddommere. Retten ble ledet av den meget erfarne lagmann Erik Solem, som hadde administrert flere store landssviksaker, også saken mot Quisling. Han var ikke kjent som en spesielt mild dommer.

FOR Å FORSTÅ FRIFINNELSEN er det nødvendig å ha klart for seg at tiltalen gjaldt straffelovens § 86, som rammet bl.a. den som under krig «yter fienden bistand i råd eller dåd...». Tiltalen var bygget opp slik at en rekke enkelthandlinger, som objektivt sett beskrev en bistand til fienden, enkeltvis og samlet utgjorde en straffbar overtredelse av § 86. Men på grunnlag av det bevismaterialet den fikk seg forelagt, måtte lagmannsretten anlegge en bredere synsvinkel: I den utstrekning Rød, under dekke av å være nazist og avdelingsleder i Stapo, også utførte en rekke handlinger som var til skade for okkupasjonsmakten og til nytte for den norske motstandsbevegelsen, måtte hele hans virksomhet sees under ett før man kunne ta stilling til om han ga fienden «bistand» og derved ble rammet av § 86.Et sentralt oppsummerende avsnitt i lagmannsrettens dom lyder slik:«Han gikk inn i N.S. utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeid, og det har han også gjort. Hele hans ledelse av den politiavdeling han hadde gikk ut på å motarbeide tyske og nazistiske interesser, og det lykkedes for ham. Det er ikke med tiltalte som med så mange andre at han har meldt seg inn av mer eller mindre egoistiske grunner, og så etterpå søker å reparere det med gagnlige handlinger.»Hva spesielt angår jødeaksjonene, fant retten det ikke bevist at Rød tok del i selve planleggingen, men at han var med på å forberede arrestasjonene, både i oktober og i november. Lagmannsretten fant det videre bevist «at han ved begge leiligheter straks han fikk vite at aksjonen skulle settes i gang underrettet sine underordnede for at jødene kunne bli varslet og bringe seg i sikkerhet». Og retten fortsetter: «De ble varslet, og som kjent kom mange seg over til Sverige». Om innskipningen i «Donau» heter det i dommen: «Ved forhandling med den tyske leder av jødeaksjonen lykkedes for tiltalte å få noen av de arresterte jøder fritatt for transporten».

SENTRALT I RETTENS bedømmelse av tiltaltes skyld sto hans samarbeid med motstandsbevegelsen, og det faktum at dette arbeidet hadde vært umulig om han ikke hadde vært medlem av N.S. Samarbeidet utsatte Knut Rød for stor personlig risiko. I dommen nevnes at det i tiltaltes avdeling i Stapo var ansatt tre politibetjenter som var tilknyttet en «patriotisk motstandsgruppe», og dessuten - som Rød - proforma-medlemmmer av N.S. Lagmannsretten fremholder videre - med referanse til vitneprovet fra én av dem - at det var «en livsbetingelse for at de tre patrioter kunne utføre sitt arbeid at de ble beskyttet av tiltalte og fikk hjelp fra ham.» Spesielt når det gjelder utsendelsen av jøder, finner retten bevist at tiltalte «fritok sine tre kontakter i Stapo for å være med på arrestasjonene, men han ba dem være tilstede på kaien for at de kunne ta fotografier og gi forklaring til motstandsbevegelsen om aksjonen».

MYE KAN TYDE PÅ at de historikere som ytrer seg sterkt kritisk om frifinnelsen av Knut Rød, lener seg tungt på en artikkel av den norske juristen Knut Sveri, som i mange år var professor i Sverige. Artikkelen finnes i festskriftet til Johs. Andenæs\' 70 års-dag i 1982. Den er etter min mening tendensiøs i omtalen av lagmannsrettens dom, og spekulativ i vurderingen av vitneprovene til Røds tre illegale medarbeidere i Stapo. De skal angivelig ha uttalt seg positivt om Rød fordi de selv var involvert i jødeaksjonene - «medvirket til jødenes undergang», som Sveri odiøst og uberettiget beskriver deres rolle. De tre fikk alle beholde sine stillinger i politiet etter frigjøringen, og to av dem ble hedret for sitt arbeid i Stapo. Det er vanskelig å se at de i egeninteresse i 1948 hadde behov for å «pynte på» sine forklaringer. Det var dessuten flere vitner enn disse tre som uttalte seg i samme positive retning om Røds motstandsarbeid. Det fremgår av den første frifinnelsesdommen, der det er gitt et sammendrag av vitneforklaringene.

ETTER MIN MENING er lagmannsrettens frifinnelse av Knut Rød meget langt fra å være skandaløs - rettslig bedømt fremstår den tvertom som riktig. For å kunne ta stilling til om han hadde ydet fienden bistand, måtte hans Stapo-virke vurderes samlet. Det er ikke uten interesse hva den person som Sveri hyllet med sin artikkel - professor Johs. Andenæs - uttaler om frifinnelsen i et intervju i Dagbladet 19. november 1982. Andenæs presiserer at han ikke har lest dommen, og at han kun kjenner saken fra Sveris beskrivelse. Likefullt uttaler vår fremste strafferettslærde i forrige århundre at det ikke er noe å si på den jussen lagmannsretten har anvendt. Hvis Andenæs hadde lest selve dommen, ville nok hans anerkjennende karakteristikk vært sterkere.