|||ALBUM: Produsentpop kan slå begge veier.

Innestengt uttrykksbehov fra år tilbake skal utløses.

Spektakulært gode ideer som ikke er «kastet bort» på tilfeldig forbipasserende i studio og i stedet «gjemt bort» i en skuff skal nå hentes fram.

Og når en generell egoboost, etter år i miksepultens skygge, får massere dette uttrykksbehovet og disse geniale ideene, får vi enten et hypergjennomtenkt, raffinert og mesterlig stykke popmusikk — eller en ugjennomtrengelig vegg av stormannsgal overivrighet.

Syre i sausen Det beste med Thomas Eriksens debutalbum er at han langt på vei klarer å bruke den stormannsgale overivrigheten som en slags syre for å balansere sødmen i det som ellers er et elegant sammensatt popalbum.

Eriksen beveger seg med stor selvsikkerhet, og i norsk sammenheng, sjelden smakfullhet i et bredt spenn av uttrykk:

Fra kommersielt fornuftig pophåndverk og klassisk skandinavisk popkjølighet til hard, intens halvelektronisk hipsterrock og veldreide bangers.

Sval falsett «Chameleon» er en av årets to-tre aller best konstruerte norske poplåter, og Eriksens vokal — ofte lagt i et svalt falsettleie — er også en behagelig overraskelse albumet gjennom.