Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En skikkelig heksesmørje

Man tar en en roman av Alice Hoffmann, gir den til en flokk manusforfattere, hyrer inn Sandra Bullock, Nicole Kidman og Dianne Wiest i rollene som hekser. Resultatet burde kunne bli et heksebrygg. I stedet er det bare blitt en skikkelig smørje.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I familien Owens har kvinnene vært hekser i 300 år. Ikke lar de seg henge, heller, så den lille byen de bor i må bare leve med dem.

Men heksedamene i Owen-familien sliter under en forbannelse (og har snakker jeg ikke bare om manuset) - elsker de en mann kommer han til å dø. Og dødstegnet er at man hører en bille knitre. Pappaen til Sally og Gillian (Sandra Bullock og Nicole Kidman med henholdsvis langt brunt og lang rødt hår) dør slik, mammaen deres dør av sorg, og de flytter inn til sine elskelige heksetanter.

Der vokser de opp, inntil Gillian rømmer hjemmefra og treffer en skummelt kjekk cowboy fra Transsylvania, som dessverre er slem og slår henne. Så dør han, før søstrene vekker ham tilbake til livet, for så å slå ham i hjel. Med en stekepanne. Deretter blir han en gjenganger.

Synes du dette høres lovende ut, kan det kanskje være noe for deg. Dette er et underlig misfoster av en film, en blanding av «Det lille huset på prærien» og Excorcisten, en kjærlighetsgrøsser dynket i biodynamisk urteshampo. Filmen hadde vært likegyldig hvis den ikke var så irriterende, med forvirrede kast og hopp spretter handlingen fram uten det minste forsøk på logikk eller konsekvens. Hekseriet blir en form for tegneseriefeminisme som sikkert skal leses mytisk, men her bare blir mystisk. Veldig mystisk. Den transylvaniske cowboyen må ha kastet en forbannelse over filmen.