– En skikkelig proteinshake

Mitt første møte med Pedro Almodóvar var i en Narvesen-kiosk i Bodø I 1987. Sultefôret på utenlandsk kultur tilbrakte jeg mye tid i bladkiosken og brukte hele ukelønna på magasiner. På det nå inngåtte filmbladet «20/20» var det bilde av en kubistisk skjønnhet som fikk meg til å kjøpe bladet. Hun var kledd i en svart topp med små Oscar-statuetter som en tornekrans på hodet og så ut som et Picasso-maleri. Rossy De Palma het hun og var en av Pedro Almodóvars muser. Dette var mitt første møte med den spanske regissøren og kjærligheten til han gjorde mye for en stutt-tjukk bodøværing med antydning til identitetskrise. Den ble til min glede satt opp i Bodø som ikke var bortskjemt med europeiske filmer.

«Kvinner på randen…» er et strålende eksempel på en Almodóvar på det jevne, ikke for provoserende som de tidligste filmene og ikke for melodramatisk som for eksempel «Snakk til henne». Dette var hans første Oscar-nominasjon og en skikkelig proteinshake for spansk film.

Filmen er en farse tydelig inspirert av Hollywood, det meste foregår i et rom og folk raser inn og ut av dørene. Historien er enkel; Pepa (Carmen Maura) opplever at hennes kollega og elsker Ivan stikker av og legger bare en talentløs melding på telefonsvareren. Pepa planlegger å ta sitt eget liv med å blande sovetabletter i en blodfersk gazpacho, men glemmer å drikke den. Slik starter det og det er utrolig morsomt hele veien. Det er en fryd innholdsmessig og for øyet. Sjelden ser man en regissør leke seg mer med filmens konvensjoner. Ingenting er tilfeldig og dette gjorde meg veldig observant på spansk stil. Inspirert av Jean Cocteaus enakter «The Human Voice» ble dette også Carmen Mauras store gjennombrudd. Han lager en parodi på Cocteaus karakter, en mørk og desperat kvinne, og selv om Pepa er på sammenbruddets rand så er komikken der hele veien. Almodóvar viser også her sitt talent for «casting» foruten fantastiske Maura (som har fulgt han hele veien) er også en ung Antonio Banderas en gjenganger i Almodóvars tidlige filmer. Alle vet vel at Hollywood kan takke Almodóvar for Penélope Cruz og Banderas. «Kvinner på randen…» er en enkel innføring i en mesterregissør hvis stil er så tydelig at man aldri er i tvil om at det er hans verk fra de første titlene dukker opp på lerretet til avslutningsplakaten. Han er en mester i farger, musikk, design og karakterer. Politisk sett er han også viktig som filmskaper i post- francoismen og en subtil kritiker av den katolske kirke, frontkjemper for likestilling og en åpen homofil i et meget konservativt miljø. Han er tro til sin egen visjon, aldri et kommersielt kompromiss og alltid noe klokt på hjertet. En mann som vil gå inn i historiebøkene, kanskje ikke for denne filmen men vel verdt å kose seg med. God fornøyelse.

Per Sundnes

journalist og programleder