En skikkelig rock n'roll-kveld

Åpnet hardt og tok den ned etter hvert - og reddet kvelden.

Forrige gang Steve Earle gjestet Oslo sloss han og bluesgrassgruppa The Del McCoury Band om én sangmikrofon, og gangen før der igjen var han aleine med en kassegitar. Med den gamle backinggruppa The Dukes på plakaten (riktignok bare med bassisten Kelly Looney fra originalbesetningen), lå det an til en rock n'roll-kveld. Og det ble det - så til de grader at det holdt på å bli kjedelig - inntil han tok den ned og reddet kvelden.

Etter at Earle kom seg ut av narkosmørja på nittitallet har han levert det ene pangalbumet etter det andre. Den siste plata, «Transcendental Blues», oppsummerer på mange måter hans musikalske krumspring. Men i går var det rockeren fra slutten av 80-tallet, da «Copperhead Road» markerte det definitive bruddet med countrymusikken, som dro igang showet - bare mindre sint og mange erfaringer rikere.

Både han og publikum så ut til å kose seg, men det tok tid før magien fra tidligere møter var der. Nærmest var han i sanger som «Lonelier Than This», «Goodbye» og «Over Yonder (Jonathan's Song)», mens låter som «Steve's Last Ramble», «More Than I Can Do» og «The Galway Girl» reddet kvelden for de som foretrekker den mer melodiøse siden av Earle.

Etter nærmere to og en halv time kom også gjenombruddslåta «Guitar Town», og da var det meste greit. Likevel bar deler av konserten preg av et pliktløp gjennom låtkatalogen. Earle har bare seg selv å måle seg mot. Og det er tøft nok.