En skipper søker havn

Knut Frostad har holdt stø kurs i ni måneder på de sju hav. Nå vet han ikke lenger hvor han skal.

- Å seile et kapprace rundt jorda er strengt tatt jævelig unyttig, det bringer jo ikke verden noe særlig fremover.

Knut Frostad (31) kaster et blikk ut på den stolte skuta si. Den ligger rett uttafor plastikkvinduet på den morgentomme kafeen Herbern. Helt ytterst på Aker Brygge.

Samme dag

som Innovation Kværner seilte over mållinja i Southampton, fikk Knut vite at faren var død. Av hjerteatakk.

- Sånne hendelser setter tingene i perpektiv, sier han stille. Men føttene er urolige. Og de barkede hendene vet ikke helt hvor de skal gjøre av seg.

- Jeg har ikke noe lyst til å utbrodere at jeg nettopp har mistet min far. Jeg visste at han var syk og er glad for at det ikke skjedde før, fastslår skipper Frostad. Og så snakker vi ikke mer om det.

- Seilingen begynte jeg med fordi jeg hadde høysnue. Da er havet det beste stedet å være, fastslår Knut.

Etter å ha tryna på sykkel og fått arret ved den venstre øyet, starta han med seilbrett som 11 åring. Verken de tre søsknene eller foreldrene var seilfantaster. Men den vannvittig viljesterke og målbevisste guttungen hadde funnet sin store kjærlighet. Havet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Havet er mektig. Virkelig mektig. Det er mye større enn land, skjønner du. Og det kan ta deg hvis det vil. Havet er sterkere enn deg, liksom. Derfor er følelsen av å leke med havet helt utrolig, filosoferer Frostad.

Religiøse følelser

ligger ikke for Knut Frostad. Av natur er han nøktern, seriøs og analytisk. Men da vinden nærmet seg 50 knop i Sørishavet og bølgene slo over masta skjedde det noe med ham.

- Ingen av oss ombord hadde opplevd så ekstreme forhold før. Jeg tror ikke på noen Gud som sitter å trykker på knapper for storm eller bris, men i sånne situasjoner hendte det at jeg ba en salgs bønn, forteller mannen som har virket som en temmelig glætt reklameplakat på TV. I virkeligheten virker han overraskende spinkel.

- Noen ganger, da vinden var vekk, gjorde vi noen slags ofringer til vindguden - eller hva man skal kalle det. Vi kastet mat på havet og sånn. Med masse galgenhumor riktignok, men også et alvor i bånn.

- Er du så enspora på seiling som du virker?

- Jeg er ikke enspora på seiling. Jeg er enspora på utfordringer. Jeg må drive med noe som er virkelig vanskelig for å ha det bra. En utfordring som Witbread kombinerer alt det beste jeg liker; økonomi, ledelse, organisasjon, lagarbeid, fare, spenning, naturopplevelser, idrett, teknologi.

- Skjønner, skjønner.

- Og det aller beste er, at alle disse faktorene blir tatt til sitt mest ekstreme i en seilas som denne.

Når Witbreads

yngste skipper kommer på gli snakker han fort og smart. Som Gutta i KNS gjør. Stanser akkurat når det passer ham. Er vant til at hans ord er lov. Men han kommer litt ut av stilen når Dagbladet prøver å snakke om hvordan man takler de naturlige behov ombord.

- Man drømmer ikke om noe man ikke kan få.

- Er det ikke akkurat dht man drømmer om?

- For oss tror jeg faktisk drømmene om skikkelig mat var vel så sterke.

- Er det mulig med 12 testosteron-bomber ombord?

- Vi diskuterte mye politikk og historie også.

- Men ikke Flickan i Havanna?

- Jeg merket at sexpraten kom mer og mer da vi nærmet oss havn. Da var drømmen innenfor rekkevidde.

- Har forholdet til kjæresten din overlevd seilasen?

- Ja.

- Hun aksepterer at du foretrekker båten framfor henne?

- Seilingen er først og fremst jobb for meg.

- Virkelig?

- Akkurat nå er jeg i hvert fall veldig lei av å seile.

- Hvordan vil du beskrive dine følelser overfor båten din?

- Innovation er vakker. Veldig vakker. Fargene, formen, alt. Jeg har hele tiden syntes at den båten er den flotteste. Dessuten har jeg langt livet mitt i den båtens hender, så og si. Og Innovation holdt. Hele veien. Det er sterkt.

- Det høres ut som kjærlighet?

- Ja, jeg har et kjærlighetsforhold til Innovation. Men jeg opplever den ikke som en kvinne, slik klisjeen ofte er. Vårt forhold er noe annet. Noe veldig nært.

Men akkurat nå

føler den 31 år gamle karriæreseileren seg temmelig tom. Underlige forpliktelser i forhold til sponsorer tar på. Media likeså. Det virker som den kommersielle siden av prosjektet begynner å plage ham.

- Jeg misliker sterkt å skulle bli en slags kjendis. Dessuten er mennesker mye mer intressante enn penger, parerer han diplomatisk. Knut Frostad har kanskje ikke blitt millionær på dette prosjektet. Men det er ikke så langt unna.

- Det var en kantinedame på båtverftet i Mandal, som alltid kom med varme vafler til oss. Den samme damen dro til Southampton for egen regning, for å gi oss de samme vaflene. Det er sånne ting man husker. Det er sånne ting som varmer.

Akkurat som kontakten med tusenvis av unger underveis. Dette har gjordt så sterkt inntrykk på Knut, at han nå har bestemt seg for å skrive boka si sammen med noen av barna.

På tross av all sin målrettethet virker den brunbarka typen oppriktig usikker på framtida. Vet ikke om han skal bli med på den råe seilasen The Race i år 2000, avslutte diplomoppgaven på BI eller starte et slags humanitært Withbread-prosjekt. Men fortsatt baler han mest med å komme over utfallet av de 9 månedene på de 7 hav.

- Jeg er er litt skuffet over fjerdeplassen. Innerst inne. Målet om å komme blant de tre beste ble ikke nådd, fastslår han. Det er klart at erfaring betyr mye. Jeg er ung. Og skulle være best i alt.

Verken lesestoff eller musikk var tillat ombord på Innovation Kværner. For eksempel. Knuts argument var at det gikk ut over vekten på båten.

- Kanskje var jeg hakket for seriøs? Jeg skulle nok vært flinkere med humor. Skulle hatt det mer moro.

TRYGT FARVANN: Knut Frostad er hjemme igjen etter en seiltur rundt jorda.