En skjebnetime for EU

FRANKRIKE HAR VÆRT en sentral del av det europeiske unionsprosjektet siden Romatraktaten for snart 50 år siden. Søndag er det stor sjanse for at landet i folkeavstemning stemmer ned EU-konstitusjonen. Hva er det som er i ferd med å gå så alvorlig galt for det politiske lederskapet i Paris og Brussel?

Fortsatt håper Kommisjonen og de 25 statslederne i EU på et fransk ,oui, og ,business as usual, igjen i Brussel fra mandag av. Men et vedvarende, om enn knapt nei-flertall på meningsmålingene antyder at konstitusjonen i sin nåværende form kan være historie etter at siste stemme er talt opp søndag kveld. Det vil i så fall være første gang at en av statene som stiftet daværende EEC i 1957 gjennom folkeavstemning setter seg i mot ytterligere europeisk integrasjon.

I FRANKRIKE er det politiske ledersjiktet og de store mediene godt samkjørte i sitt forsvar for konstitusjonen. President Jacques Chirac har via TV-skjermen flere ganger berettet for det franske folket om hvordan han har forsvart deres interesser til siste trevl under forhandlingene fram mot traktaten. Et alminnelig utsagn fra tilhengernes side er at konstitusjonen inneholder «utelukkende framskritt». Begrunnelsen er at de institusjonelle, politiske og sosiale aspektene ved EU-samarbeidet i konstitusjonen framheves på linje med det økonomiske området som har preget unionsprosjektet fram til i dag. Det franske diplomatiet har jo fått det akkurat som de ville med sitt «politiske Europa», sier oppgitte politiske kilder i Brussel, Berlin og London. Hva kan så forklare muligheten for at Frankrike forkaster EU-konstitusjonen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Konstitusjonsmotstanden henter utvilsomt også energi fra avmektig nasjonalsjåvinisme, nei til et framtidig tyrkisk unionsmedlemskap eller blind aggresjon mot den politiske klassen som overbefolker TV-skjermen og som oser av tillærte manerer og nedarvet kulturell kapital. Det er imidlertid ikke denne destruktive og ofte høyrepopulistiske faktoren som utgjør den interessante hovedtendensen i den franske bataljen om EU-konstitusjonen.

DET GJENNOMGRIPENDE temaet i fransk politisk debatt det siste tiåret har vært «la question sociale», det sosiale spørsmålet knyttet til massearbeidsløshet, usikre og stadig dårligere betalte jobber, ghettoisering i storbyforstedene og svekkelsen av tradisjonelt sterke offentlige velferdsordninger. Det nye ved konstitusjonsdebatten er at EU for første gang er blitt gjenstand for massiv kritisk oppmerksomhet i lys av det sosiale spørsmålet. Da en gruppe yngre velgere under 30 år fikk audiens hos president Chirac i et mye omtalt TV-show var det ett spørsmål de først og fremst ville ha svar på: Hvordan kan konstitusjonen bedre våre yrkesmuligheter og vår livssituasjon? I denne aldersgruppen har en av fem ikke arbeid å gå til. Blant de som har jobb ligger lønnen ofte på eller under lovfestet minstelønn. Presidenten ga uttrykk for at han «ikke kunne forstå» ungdommens framtidspessimisme. Dette sitatet har forfulgt Chirac og konstitusjonstilhengerne. Av motsatt fløy brukes det som symbol på presidenten og det politiske lederskapets ignoranse overfor de sosiale realitetene som styrer livet til mange unge i Frankrike i dag.

Konstitusjonsmotstanderne har også sørget for å skaffe seg et overtak i debatten ved å koble det sosiale spørsmålet til den underliggende økonomiske liberalismen som har preget EU-prosjektet og som også kommer til uttrykk i konstitusjonstraktatens artikkel I-3 om unionens målsetninger: «Unionen gir borgerne et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet uten indre grenser og et indre marked med fri og uhindret konkurranse» (min utheving). Særlig synes argumentasjonen som kobler dette konkurransepolitiske målet med Kommisjonens tjenestedirektiv (Bolkestein-direktivet) å ha hatt gjennomslag på meningsmålingene.

DET SOISIALE SPØRSMÅLET slått inn med en tyngde som har endret det politiske landskapet i den franske EU-debatten. Da Maastricht-avstemningen i 1992 endte med 51 prosent ja, var det på høyresiden at motstanden mot unionen sto sterkest. Nå er rollene byttet om. På høyresiden og internt i det gaullistiske regjeringspartiet UMP er EU-motstanden svekket. Derimot har ledelsen i Sosialistpartiet med sitt ja-standpunkt havnet i et klart mindretall på venstresiden.

Flere forhold spiller inn her. Viktig for nei-tendensen innad i sosialistpartiet PS er det at Laurent Fabius - veteran i partiet med fortid som statsminister, finansminister og tidligere trygt plassert på partiets høyrefløy - har byttet side innad i PS og nå framstår som konstitusjonsmotstandernes fremste joker i valgkampinnspurten. Et mer dyptliggende politisk fenomen er det sterke fotfestet som den globaliserte kritikken mot nyliberalismen har tilegnet seg fra slutten av 90-tallet, manifestert gjennom organisasjonen Attacs aktivisme og prestisje.

Sammen med det nye skillet mellom høyre og venstre har det også oppstått en markant generasjonskløft i synet på det europeiske unionsprosjektet. Hos franskmenn over 50 år oppfattes EU fremdeles som et fredsprosjekt som sikrer samarbeid i Europa. Men blant ungdom under 25 år og yrkesaktive i etableringsfasen forteller tallene at hele 60 prosent kan komme til å stemme ned konstitusjonen.

FRA EN HISTORIEFAGLIG synsvinkel er det interessant å se dette politiske bruddet mellom generasjonene i sammenheng med den kampen om historien som konstitusjonsdebatten har virvlet opp. Innenfor nasjonens ledende politiske og akademiske sjikt advares det mot et svekket og isolert Frankrike dersom det blir ,non,. Hovedargumentet er at Frankrike siden 1950-tallet har vært drivkraften bak europeisk integrasjon, og at et nei til konstitusjonen vil oppheve det tysk-franske partnerskapet og skyve Frankrike ut i ensomheten. Slike utsagn appellerer til følelelsen av en historisk forpliktelse for unionsprosjektet som mange franske velgere bærer med seg, selv om det er en fortelling som utelater viktige historiske unntak som Frankrikes veto mot en europahær midt på 1950-tallet og ikke minst president de Gaulles standhaftige forsvar for,fedrelandenes Europa, framfor et føderalt Europa.

Konstitusjonsmotstandernes historiefortelling har kanskje et enda mer idealistisk preg. Her framheves de store heroiske ,non, i fransk historie, fra nevnte de Gaulle, via det sosiale opprøret i 1968 og fram til motstanden mot USAs invasjon i Irak i 2003. I denne versjonen som står sterkest på venstreradikalt hold, har den franske republikkens historiske rolle vært å fronte opprøret mot et hvert politisk system som ikke tjener det republikanske fellesskapets interesser. Om det i enkelte tilfeller må bety at Frankrike må foreta en form for avantgardistisk alenegang før andre land følger etter, så er denne prisen verdt å betale. Til grunn for denne alternative historiefortellingen ligger det en levende tradisjon for politisk volontarisme som det neppe finnes maken til i realpolitikkens Europa i dag.