En skog av løgn

Spenstig thriller mot et bakteppe av drømmer og illusjoner.

BOK: «En dag vil du skjønne hva for en fiksjon denne verden er,» sier hovedpersonen i amerikanske Jim Lewis' roman «Hvorfor treet elsker øksen». Hun er en gjennomført løgner. Skifter identitet flere ganger gjennom denne fluktromanen som på overflaten er en thriller.

Innledningsvis heter hun Caroline Harrison og flerrer over autovernet ved avkjørselen til småbyen Sugartown i Texas. Idet hun blir utskrevet fra sykehuset, erkjenner hun at «jeg hadde båret med meg livet mitt fra by til by i en bøtte med hull i bunnen», og hun bestemmer seg for å bli i byen. Tar seg jobb på et pleiehjem og blir venner med Billy, et skrekkeksemplar av en vanskelig pasient. Hun treffer også Bonnie, en like ensom sjel som hun skal bli bestevenninne med og seinere stjele identiteten til.

Flertydig

Det er noe vagt og svevende over Carolines flukt; den skildres i et språk som er mettet med poesi og spekket med flertydige metaforer. Det er først uvisst hva hun flykter fra. Et mislykket ekteskap med en mann hun fortsatt elsker? Minnene om et svik? Rykter og sladder?

Så får flukten et konkret motiv: Caroline har slått en politimann i hodet med et balltre under nattlige opptøyer i Sugartown. Hun vet ikke om han er død, men hun vet at de er etter henne.

Av Billy får hun en skoeske med en New York-adresse på, før hun i Bonnies bil og med Bonnies navn og kredittkort raser nordover. Flukten fungerer også som retrospektiv erkjennelsesprosess. Hun graver seg bakover i tid for å sortere virkelighet fra fiksjon.

I New York City innhenter virkeligheten henne; hun oppsøker eksmannen for å finne ut hvem som egentlig bedro hvem. Og hun blir gjenkjent av en fremmed på en bar.

Gissel

Når skoesken blir overlevert på et øde sted nord i delstaten New York, tas hun tilsynelatende som gissel av ei gruppe kriminelle som, passende nok, har spesialisert seg på det ultimate falskneri.

Jim Lewis' roman, som først utkom i USA i 1998, fungerer utmerket som en medrivende thriller. Men det er i de språklige illusjoner og allusjoner at den løfter seg til noe mer. Også ved hjelp av Torgrim Eggens spenstige oversettelse skapes det en bristeferdig tone mot en bakgrunn av noe drømmende og søvngjengeraktig. Håndverksmessig meget godt løyet.