En skole for alle!

DET ER GLEDELIG

at Dagbladet interesserer seg for skolepolitikk, men trist at avisens kommentarer stadig avspeiler lite kunnskap, men desto mer fordommer og vanetenkning. I avisens leder 20. ds hevdes det at endringen i klassedelingsreglene, som har skapt en viss debatt de siste dagene, er en del av det systemskiftet Regjeringen har varslet i stortingsmeldingen «Kultur for læring». Dette viser at lederskribenten neppe kan ha lest meldingen, ettersom denne lovendringen ble vedtatt av Stortinget ett år tidligere. At Dagbladet følger dårlig med i skolepolitikken, er knapt noen nyhet. Mer oppsiktsvekkende er det at en presumptivt radikal avis er så nostalgisk i sin holdning til forandringer.

DET ER SELVSAGT

lov å være tilbakeskuende og ha en «alt var bedre før» holdning, men det er underlig at Gudleiv Forr i en kommentar 18. ds ikke har forstått at norsk skole i dag står overfor helt andre utfordringer enn den gjorde den gang han selv, Piaget eller lille Marius gikk på skolen. La meg bare ta ett eksempel: Da Forr gikk på skolen, var den for de få (gutter og menn) i et hvitt, homogent samfunn med klassiske sosioøkonomiske klasseskiller - og der ingen drømte om å inkludere de som var annerledes. I dag skal skolen inkludere alle, og vi er som samfunn blitt langt mer mangfoldig. Men dermed er også idealet om individuelt tilpasset opplæring - som har vært målet i Norge helt siden 30-tallet - blitt langt mer krevende: Lærerne møter et mangfold av elever, som - i motsetning til tidligere - ikke kan møtes likt. Det tradisjonelle mønsteret med én lærer og 28 (høyst forskjellige!) elever er derfor nesten blitt en umulig oppgave - både for læreren selv og for elevene. Skoleforskningen bekrefter det: Forsøket på å behandle alle likt fører ikke til mer likhet, men større ulikhet. Norsk skole reproduserer de sosiale forskjellene elevene har med seg inn i skolen.

DA JEG BLE

utdanningsminister, innledet jeg et meget omfattende program med møter, fagseminarer og skolebesøk, bl.a. for å avdekke hva skole-Norge selv mente burde gjøres. En vanlig tilbakemelding var at de daværende klassedelingsreglene, som var svært rigide, hindret skolene i å gi elevene en god og tilpasset opplæring. Mange hundre skoler gjennomførte forsøk, og erfaringene var meget positive - blant lærere, skoleledere, elever og foreldre: Mange rapporterte at læringsutbyttet for elevene ble bedre, at trivselen ble bedre, at mobbingen avtok, at lærerne fikk et mer krevende, men også mer interessant arbeid og et bedre arbeidsmiljø.Poenget er ganske enkelt: Lærerne arbeider i team i stedet for å arbeide alene. De deler gleder og byrder og utnytter sine fortrinn på en positiv måte. De planlegger og evaluerer arbeidet sammen, og de trives bedre, fordi de stiller krav til hverandre og får et bedre faglig og sosialt fellesskap. Samtidig deles den gamle klassestyrer- (eller klasseforstander-) oppgaven på flere av lærerne, slik at den elevgruppen som «tilhører» en bestemt (kontakt)lærer, blir mindre - typisk 10-15 elever fremfor 20-30 elever.

DE NYE REGLENE

inneholder ingen påbud. Skolene kan, hvis de vil, organisere seg akkurat som før. Det eneste nye er at det er blitt lov til å gjøre det annerledes - forutsatt at minst tre betingelser er oppfylt: Elevgruppene skal være pedagogisk og sikkerhetsmessig forsvarlige. Elevene skal ha tilpasset opplæring. Det er ikke lov å bruke den nye handlefriheten til å spare penger.

Forr kaller nyordningen «markedsliberalistisk». Det er veldig spesielt, fordi det betyr at det er «markedsliberalisme» å forsøke å ta hensyn til den som er innvandrer, til den som har store lese-problemer, den som har Downs syndrom, den som er fysisk funksjonshemmet, den som blir mobbet, den som ikke finner seg til rette, den som rett og slett ikke passer inn i firkant-løsninger bestemt av staten. På dette punkt møtes faktisk SV og Høyre til godt samarbeid: Vi fremmet en sak SV lenge hadde kjempet for - og SV bidro til justeringer som jeg uten videre kunne slutte meg til, og som forsterket kravet til kommunene om ikke å bruke de nye reglene som sparetiltak, slik Forr tar for gitt at det er. Av 3200 grunnskoler er det - via statens tilsyn - hittil avdekket at tre skoler har brukt mindre penger enn de skulle. De får nå pålegg om å endre på dette.

OMSTILLING

og overgang er alltid vanskelig. Det kan jeg gi Dagbladet og Forr rett i. Erfaringen så langt viser at de som i begynnelsen er mest skeptisk til ny organisering, er foreldrene, fordi de ikke kjenner igjen sin egen skole-hverdag. Men utviklingen tyder på at også foreldrene etter noen tid blir minst like fornøyd som elever og lærere er - når de ser og forstår hvordan det virker. Det største problemer er hvem man skal invitere i «bursdager», hvis det ikke lenger er tradisjonelle klasser på skolen. Det forekommer meg som et lite problem - målt mot det vi forsøker å oppnår: Vi ønsker at barna skal føle seg trygge på skolen. Vi ønsker at de skal få med seg verdier og holdninger som er til å leve med - for dem selv og andre. Vi ønsker at de skal lære å lese, skrive og regne - og utvikle nysgjerrighet til å lære hele livet. Intet mer - men heller intet mindre!