«En skole for framtida»

Skolen må ikke underlegges et strengere regime, mener Grete Knudsen, som også lover et handlingsorientert dokument i forbindelse med rekrutteringsmeldingen.

Det påstås at Gudmund Hernes skal ha sagt at politikk ikke egner seg i en valgkamp. Med debatten om skole i valgkampen friskt i minnet, er jeg tilbøyelig til å være enig med ham. Det tok heller ikke lang tid etter valget før debatten forstummet. Heldigvis har skole igjen blitt satt på dagsorden, ikke minst takket være Dagbladets Gudleiv Forr, som er en av dem jeg synes det er aller mest interessant å være eller uenig med. Men Dagbladets artikler fokuserer på den ene siden på at skolen må legge vekt på individuell og personlig utvikling for den enkelte, samtidig som de på den andre siden fremmer kravet om mer kontroll og standardisering. Dette lar seg vanskelig forene.

En skole for fremtiden må gi faglig kunnskap, men også være en skole som lærer barn og unge fremtidens arbeidsformer, for et arbeidsliv som blir annerledes enn det er i dag. Elevene må lære evne til samarbeid og selvstendighet, kreativitet og nyskapning. De trenger evne til ikke bare å bruke kunnskap, men til å skape ny kunnskap i samhandling med andre. Samarbeid og omsorg blir vel så viktig som konkurranse.

Hva er så de grunnleggende utfordringer vi møter i skolen i dag? Jeg vil her ikke fokusere på økningen i antall private skoler, men sier meg helt enig med Per Olaf Lundteigen når han i Dagbladet 5. november skriver at private skoler ikke bør få et omfang som river grunnlaget vekk for en offentlig skole. Jeg kommer heller ikke inn på debatten om individuelt fastsatt prestasjonslønn for lærere, selv om dette nok er en debatt som ikke er avsluttet.

Jeg vil heller konsentrere meg om to forhold: Skolens innhold og arbeidsformer, og lærerutdanningen.

Vi kjenner alle skolens målsetting om å gi hvert barn opplæring i forhold til egne muligheter, slik at de kan bli dugelige samfunnsborgere. Dette bygger på noen forutsetninger som de fleste kan være enige om: En skole som gjør at den enkelte kan nå sine mål, og en organisering i skolen som gjør at det finnes reelle valg for den enkelte. Fordi jobben i skolen er så vanskelig, stiller enkelte partier, nå som alltid før, spørsmål om hvorvidt det er riktig å ha alle i samme klasse. I enkelte tilfeller kan det være riktig å la enkeltelever få et alternativt tilbud til den ordinære skolen. Men jeg vil legge til at dette ofte er tegn på en skole som kommer til kort, og resultatet kan bli en byrde både for den som går glipp av sin skolegang og for samfunnet vårt.

Høyrepartiene har gjennom mange år skilt lag med Ap, SV og regjeringspartiene i disse spørsmålene, og har ikke vunnet frem i sin streben etter fortidens løsninger. Det er mulig at Høyres skolepolitikk slo igjennom i valgkampen, men det skyldes kanskje at folk flest tror at skolen fortsatt er slik den var da de selv gikk der.

Selv om mange, både politikere og politiske kommentatorer drømmer seg tilbake til kontrolltiden med like standardkrav til enhver lærer som forlater lærerhøgskolen, tror jeg ikke at svaret ligger i å gjøre rammeplanene, som nylig er oppdatert, enda snevrere.

Omgangsformene i samfunnet, og dermed i skolen, er i stadig endring. Det betyr ikke at vi skal akseptere dårlig atferd verken fra elever eller lærere, men det blir alvorlig om lærerutdanningen skulle legge opp til å forsvare tiden som var, med hovedvekt på kontroll og standardiserte opplegg, og jeg grøsser av det som skulle følge av disiplin av gammelt merke. Det håper jeg ingen på alvor vil mene. Da er vi på vei tilbake til den skolen Alexander L. Kielland og Jens Bjørneboe skrev om.

Dagens unge kan mye, og de oppholder seg også svært lenge i skolesystemet. Før gjaldt dette færre elever, fordi så mange aldri fikk muligheten. Nå er de fleste i skolen i hele 13 år. Dette kan være en passiv og uselvstendig situasjon for mange, år ut og år inn. Det må vi forandre, gjerne som Barneombudet sier: «Gi skolen tilbake til elevene.» Altså med større elevmedvirkning.

I en artikkel om pedagogikkens egenart i Norsk pedagogisk tidsskrift (3\98) skriver Olav Tangvald-Pedersen blant annet: «Pedagogikkens oppgave er å ta vare på mennesket midt oppe i all læringen. Mennesket skal ikke bare lære å omgås fagkunnskapen, det skal lære å omgås seg selv og sine medmennesker også.» Da blir arbeidsmåtene viktige, som førsteamanuensis Yngve Nordkvelle skriver i sin artikkel om kompetanse for det internasjonale samfunn (Norsk pedagogisk tidsskrift (4.5.98). Samarbeidslæring viser seg å skape større evne til kritisk tenkning, problemløsning, etisk diskusjon og evne til å lytte og forstå. Elever som arbeider mye sammen om konstruktiv oppgaveløsning, utvikler mer empati på tvers av kjønn, klasse, kultur og evnenivå, og blir mer forstandige (Robert Slavin: Research on Cooperative Learning).

Lærernes situasjon i dagens skole er vanskelig og utfordrende. De befinner seg i en utsatt posisjon overfor elever, foreldre og folk i sin allminnelighet. Visst er enkelte havnet på feil hylle, men det er ikke dem jeg retter søkelyset mot. Nettopp fordi jobben er krevende, trengs aktiv støtte fra samfunnet, og jeg tror neppe vi gjør det ved å snakke om at alt er galt i skolen, slik det fremkom i valgkampen. Vi har en jobb å gjøre, den kan vi bare gjøre sammen. Når meldingen om lærerrekruttering nå ligger til behandling i Stortinget, håper jeg at vi skal kunne få et bredt flertallsdokument som er handlingsorientert og bygger på felles innsikt og respekt.

Vi kan ikke forvente at lærerne skal være faglig oppdatert på alle områder, eller rettere sagt at alle lærere skal kunne det samme når de forlater lærerhøgskolene. Han eller hun kan ikke være spesialist på alle felt. At lærerstudentene kommer ut av utdanningen med solide faglige kunnskaper, er etter min mening en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for at de skal bli gode lærere. Pedagogikken er av avgjørende betydning.

Pedagogikken i lærerutdanningen må i større grad ta utgangspunkt i at barn er vokst opp med TV og PC i en langt mer visuell kultur, en bildekultur, enn da vi vokste opp. I lærerhøgskolene bør vi derfor ha hovedvekten på selve læringsprosessen: Hvordan barn i vår tid tar til seg kunnskap, hvordan de finner frem til ny kunnskap, hvordan de bearbeider den, formidler og kommuniserer.

Flere tar nå til orde for å ansette rektorer uten pedagogisk bakgrunn. Men det er jo den pedagogiske ledelsen av skolen som bør styrkes, og her har rektor en viktig rolle. Rektor bør også ha en pott penger for utviklingsarbeid i skolen, som legger vekt på å søke nye veier for å styrke elevenes kompetansenivå over et bredt felt. Vi bør slutte å snakke om kunnskapsskolen, og gå over til å snakke om kompetanseskolen.

Vi trenger en skole for fremtiden, ikke for fortiden.

Vi vet fra andre områder hva samarbeid betyr for å mestre krevende situasjoner. Mitt svar på utfordringene er altså ikke å stramme inn, men å demokratisere. La ansvar og medansvar for elever og lærere bli en realitet. Vi skal angripe dagens problemer med fremtidens løsninger i sikte. Da kan vi ikke rope på en idyll som neppe har vært til stede i skolen noensinne. Debatten om skolen er viktig, det samme gjelder for lærerutdanningen. Men svært ofte gir debatten et meget urettferdig bilde av læreren og hennes utdanning, som om de skulle være uten evner i en håpløs tilværelse. Slik har ikke jeg møtt læreren, og jeg er ofte ute på skolene. Slik jeg ser lærerne, er det som mennesker med stor innlevelse i enkeltelevers arbeid i sin forberedelse til samfunns- og arbeidsliv.

Fremtidige lærere skal være i stand til å lede barn og unge inn i en spennende skoletid med ører og øyne åpne og nysgjerrigheten intakt, forberedt på et samfunn som vil være annerledes enn det vi godt voksne av i dag kjenner. Da må vi gi dem både utdanning og arbeidsvilkår som gjør dette mulig.