En skole for noen?

SPESIALSKOLER: Frp har funnet det opportunt å gi alle de annerledes barna skylden for at norske skoleelever ikke skårer godt nok på læringsmål og internasjonale undersøkelser.

Det er ikke bare Fremskrittspartiet som nå tar til orde for å gjeninnføre spesialskolene. Enkelte fagpersoner, foreldre og ganske mange lærere synes også i stadig større grad å gi uttrykk for at den norske enhetsskolemodellen har utspilt sin rolle. En fersk undersøkelse fra NTNU gir næring til dette synet fordi den peker på enkelte uheldige konsekvenser av inkluderingsmodellen. En annen rapport synes imidlertid å komme til motsatt konklusjon. Det finnes lite forskning på dette i Norge, internasjonalt finnes mye mer.Komplekse spørsmål finner imidlertid sjelden sin løsning gjennom enkle løsninger. Fremskrittspartiet mener her, som på de fleste andre områder i samfunnet vårt, at foreldre har krav på valgfrihet. I kjent populistisk stil tilsløres partiets ønske om å rendyrke en skole for dem uten lyter, gjennom å appellere til alle menneskers iboende ønske om å kunne velge. Utspillet kommer på grunn av noen foreldres særdeles dårlige erfaringer med sitt funksjonshemmede barn inkludert i en «normalklasse». Også fremtredende fagpersoner fra spesialpedagogiske fagmiljøer kommer ut av skapene og støtter frustrerte foreldres resignasjon over den norske enhetsskolen.

DET ER UENDELIG mange ender å begynne å nøste i når man skal forsøke å danne seg et nyansert bilde av debatten. La meg derfor forsøke å forfølge noen sentrale dimensjoner i saken. For det første; hva snakker vi egentlig om når vi sier «inkludering»? Dernest, hvem er det som skal inkluderes? Er det dem med lærevansker av alle slag? Er det dem med hele spekteret av fysiske og/eller psykiske funksjonshemminger? En inkluderende skole er nok et meget relativt begrep. På noen skoler betyr det at alle elever, uavhengig av funksjonsnivå, har sin plass i klassen. På andre skoler betyr inkludering at ja, man har alle kategorier elever på skolen, men de sluses til litt forskjellige deler av skolen, avhengig av funksjonsnivå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DEN NORSKE enhetsskolen skal i prinsippet alle inkluderes, og alle har rett til tilpasset opplæring. Når FrP og andre tar til orde for å gjenopplive spesialskolene, er jeg spent på å høre hvor grensene skal trekkes for hvem som skal inkluderes og hvem som kan kanaliseres til spesialskolen. 10% av norske skolebarn har dysleksi og er åpenbare kandidater for FrPs ønske om å «gi barn med spesielle lærebehov opplæring i egne klasser eller på egne skoler.» Det samme vil utvilsomt være tilfelle for de 4% av alle norske elever med ADHD-diagnose. Så følger alle dem som ikke nødvendigvis har noen diagnose, men som ikke lærer like enkelt og raskt som er ønskelig. Antall voldelige elever øker, hva med dem? Selv er jeg far til en pike med Downs syndrom, en flott ungdom på snart 16 år som, målt etter læreplanens «normalmål», ligger milevis etter, og som åpenbart har «spesielle lærebehov». Spesialskole er løsningen. Går vi inn i en gjennomsnittlig skoleklasse i norsk grunnskole i dag, skulle det ikke overraske meg om over 20% av dem burde over i FrPs nye spesialskole dersom vi legger ovenstående kriterier til grunn. I «spesialskolen» kunne vi da samle dem alle, uavhengig av hvilke lyter eller spesielle læringsbehov hver og en måtte ha. Da er i alle fall problemet flyttet ut av «normalskolen».

OVENSTÅENDE fremstilling er muligens en smule karikert, men den kaster lys over landets, for tiden, største partis lettvinte og håpløse forslag til løsning på en av samfunnets viktigste fellesutfordringer: hvordan lage verdens beste skole for alle? Jeg har stor forståelse for foreldre som ser at deres barn ikke har noen god skolehverdag og roper ut i sin fortvilelse. Samtidig er jeg selv en overbevist tilhenger av å finne gode løsninger innenfor enhetsskoletanken. Det ville, etter mitt skjønn, være en fallitterklæring å gi opp idealet om en god inkluderende enhetsskole i Norge, verdens rikeste land, hvor vi evner å gi alle god og tilpasset opplæring. Vi har ikke nådd det målet i dag, det ser vi stadig eksempler på, både i eget nærmiljø og i media. Imidlertid må vi da tvinge oss til å identifisere hva som skal til for å lykkes, snarere enn å gi opp og ty til fortidens løsninger som svar på fremtidens utfordringer i norsk skole.

KANSKJE BETYR det at vi må redefinere innholdet i enhetsskolen? Kanskje må vi øke investeringstakten i bygging av nye skoler som fysisk legger bedre til rette for mangfold og inkludering? Kanskje betyr det at vi må se med nye øyne på hvordan penger og andre ressurser anvendes? Kanskje bør skolen finne mer ut av hvordan «de vanlige» elevene ser på dem som er annerledes og bli flinkere til å utnytte dem som en ressurs? Vi som er foreldre til barn med redusert funksjonsevne er altfor redde for at våre barn skal være til byrde og bryderi for de andre elevene, og for lærerne også, for den saks skyld. Internasjonal forskning viser imidlertid at medelever er en viktig (og uutnyttet) ressurs for dem som trenger hjelp og at de (medelevene) selv vokser på å bidra i slike sammenhenger. Endelig tror jeg mye er ugjort i norsk skole når det gjelder holdningsarbeid og godt lederskap.

MIN EGEN ERFARING forteller meg i tillegg at det kan se ut som det, litt upresist, har vært for lang avstand mellom de vanlige lærerne og de spesialpedagogiske miljøene i norsk skole. Vi henger etter når det gjelder å implementere enhetsskolen i praksis. Kanskje skyldes det for svak kontakt mellom alle læringsressursene i skolen. Det er fortsatt slik at en nyutdannet lærer er best forberedt på å undervise «vanlige» elever, mens de som skal ta seg av «de andre», tar spesialpedagogisk utdanning. En telefon til lærerutdanningen ved et par av de statlige høyskolene, synes å bekrefte det. Svært lite i den obligatoriske lærerutdanningen forbereder kandidatene på den spesialpedagogiske delen av deres fremtidige lærergjerning. Kanskje ligger nøkkelen til en fremtidig bedre skole for alle i større grad hos utdanningsinstitusjonene enn det de selv har vært klar over. Det er i så fall en utfordring de ikke har tatt.

DET AT DET går en debatt knyttet til spørsmålet om inkludering i norsk skole, er gledelig og helt nødvendig. Det finnes, som sagt innledningsvis, helt sikkert ikke noen enkel løsning på et så komplekst problem. Landets for tiden største parti har funnet det opportunt å gi alle de annerledes barna skylden for at norske skoleelever ikke skårer godt nok på læringsmål og internasjonale undersøkelser. Når diagnosen er gal, er det ikke så underlig at medisinen som foreskrives også blir gal. Jeg er glad for at andre politiske miljøer synes å stå samlet om inkluderingsprinsippet. Jeg er glad for at NFU, som skal ivareta interessene til mennesker med redusert funksjonsevne, argumenterer for en inkluderende skole. Det bekymrer meg imidlertid at lærernes organisasjoner taler spesialskolenes sak. Skulle vi gjenreise spesialskolene som system i Norge, ville det bety et enormt tilbakeskritt. Det ville igjen sette økt fokus på forskjellene, ikke likhetene, det ville på nytt legitimere holdninger vi har brukt mange år på å kvitte oss med, og det ville for alltid frarøve disse menneskene et fremtidig verdig voksenliv mest mulig inkludert blant oss andre, i arbeid så vel som i samfunnsliv for øvrig.