En skotsk opprører

Møt James Kelman, forfatteren som har skrevet romanen «Så seint det var, så seint»; en skotte som har minelagt det engelske språket. Det eksploderer når du begir deg inn i det. Likevel går du videre, hele tida videre, fordi bøker som dette blir en besettelse.

Boka forteller om en sosial taper. Vi møter ham i en glattcelle, han aner ikke hvorfor han er der, han vet bare at han er blitt blind og husker at politiet banket ham opp fordi han var full, og etter hvert dukker erindringsbrokker opp, nedtegnet i romanen som scener og syner, de kommer i rykk og avbrudd, i et røft, direkte språk (fantastisk oversatt av Jan Fjeldstad), preget av hovedpersonens tilværelse nederst på stigen der folk banner og steiker så det svir når de skal gi uttrykk for tilværelsen.

- Dette er folkets språk, sier James Kelman. Han er 51 år gammel. Han har skrevet siden 1972, i flere sjangrer. I 1994 fikk han Booker-prisen. Dermed var helvetet løs.

- Tildelingen var på forsida av avisene i dagevis. Plutselig ble Booker-prisen mot all sedvane en nasjonal begivenhet, sier Kelman. - Alle slags mennesker skulle kommentere utdelingen. Ikke kritikerne og litteratene. De har alltid gitt meg god mottakelse. Denne gangen skulle politikere og maktmennesker på død og liv kommentere. En roman, av alle ting.

- Det bekrefter kanskje at boka er sterkt politisk?

- Absolutt. En skotsk Labour-politiker uttalte til og med at han følte seg forpliktet til å uttale seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hva var det de ikke likte?

- Språket. Ordbruken. Tendensen. Alt. Hovedpersonen, som er en kriminell og et sosialt tilfelle. Noen mente at det var uverdig at en bok om en slik type skulle vinne en pris.

- Du har til og med skildret ham med sympati?

- Har jeg? Jo, jeg har i hvert fall skildret ham i et språk som bekrefter hans identitet?

- Du har hevdet at denne typen språk mer eller mindre har vært forbudt i den engelske offentligheten?

- Forfattere har måttet og må fortsatt slåss for å få akseptert et folkelig språk. Ikke minst i Skottland, der kulturen er dypt undertrykt av den engelske. Gå inn i en bokhandel i Glasgow eller Edinburgh og spør etter en skotsk forfatter, for eksempel meg. Vi står ikke på de store hyllene. Skottene står i en tynn bunke på en eller annen bortgjemt hylle.

Kelman viser hvor tynn bunken er med tommel og pekefinger.

- Hvilke mekanismer er det som undertrykker språket?

- I alle år har overklassens språk vært normgivende. En ellers utmerket forfatter som Charles Dickens kunne ikke skildre en tjener, fordi han ikke hadde noe språk som ga uttrykk for den typen mennesker. De herskende klassenes engelsk har fungert undertrykkende, ikke bare i England, men i Afrika, Asia, Canada, Australia, USA og Vest-India.

- Man har altså måttet skrive på de herskende klassers premisser for å få utgitt en bok?

- Ikke bare det. Man har måttet snakke dette språket for å få til hva som helst. For å få en jobb, for eksempel.

- Din roman synes å handle om å akseptere en tilværelse på det absolutt laveste trinnet i samfunnet?

- Jeg ble selv forskrekket da jeg forsto at hovedpersonen min ikke bare hadde mistet synet midlertidig, men at han faktisk var blitt blind. Da han ble blind, måtte jeg også forsøke å oppleve hvordan det var å ikke se. Jeg var like uvant med det som ham. Noen har satt spørsmålstegn ved om det ville vært mulig å klare seg i den situasjonen jeg beskriver. Om det er mulig å overleve.

- Hva mener du selv?

- Selvsagt er det mulig. Helt uten tvil. Verden over er millioner av mennesker syke, hjemløse, elendige, de blir undertrykt, fengslet og torturert. Men de holder ut.

- Hvilke forfattere er du mest inspirert av?

- De store russerne.

- Dostojevskij eller Tolstoj?

- Begge. Dessuten alle de andre; Tsjekhov, Lementov, Gogol. En historie som Gogols klassiske «Kappen» ville vært utenkelig på engelsk. Man ville rett og slett ikke hatt noe språk til den.