En skummel dame

Portrett av maktsyk og følelseskald kvinne i roman som tar seg opp.

BOK: «Bivirkninger» er ifølge bokomslaget Elin Brodins første voksenroman på åtte år. Da ser forlaget bort fra spenningsbøkene hun i mellomtida har skrevet sammen med Henning Hagerup. I alt omfatter forfatterskapet over tjue utgivelser, deriblant prisbelønte bøker for barn og unge.

I årets bok dykker Brodin ned i et uhyggelig sinn. Vi møter Una Mørk - en kompetent, men ekstremt manipulerende kvinne. I hennes liv er det ett styringsprinsipp: Hun må ha fullstendig kontroll. Over situasjoner og følelser, over seg selv, og ikke minst over andre. Psykopaten

Una er sykepleier og lever sammen med sønn og samboer. Forholdet til samboeren skranter og mye tyder på at han er kommet henne for nær. Una føler seg truet og strever for å beholde kontrollen. Hjemme og på jobb terroriserer hun omgivelsene, er hatsk og totalt uten interesse for andres følelser. Hun avskyr følelser. Selv sønnens.

Una framstår som en ganske ensidig ondsinnet person som det er vanskelig å føle medynk med. Brodin har satt seg fore å skildre psykopaten, tilsynelatende med bakgrunn i at forståelsen for han/henne er dårlig, og muligens er psykopaten blottet for godhet? Una kan riktignok være imøtekommende, men bare når hun ønsker å oppnå noe. Alt hun foretar seg er nøye kalkulert. Det handler kun om å tilfredsstille egen behov, å sanke triumfer. Nyansert eller ikke; portrettet er tidvis fascinerende lesning. Treg start

Svakheten ved romanen er mest markant i første del av boka, noe som gjør den til en treg materie innledningsvis. Brodin gjør det klassiske feilgrepet å forklare/slå fast hvordan Una er, heller enn å vise henne fram: «Heller ikke liker jeg at folk kjenner meg for godt, at de får mulighet til å merke seg ting de anser som svakheter, ser meg i et ydmykende øyeblikk. Da kan jeg bli litt aggressiv». Eller: «Stort sett liker jeg ikke at det er for stille rundt meg, at det ikke skjer noe; det har en tendens til å gjøre meg nervøs. Jeg er en aktiv natur.»

Det oppleves nærmest som om Brodin har hatt en liste over psykopatiske egenskaper og skrevet dem inn i Una, trekk for trekk. Måten virker fort stiv og oppramsende.

Først et godt stykke ut i romanen avtar denne tendensen og Una levendegjøres for leseren. Og først når det skjer får romanen temperatur, og det skapes presise og opprørende situasjoner.