PROFESSOR: Ragnvald Kalleberg (t.v.) med sin store helt, den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas. Kalleberg døde 28. november.  Foto: Eivor Eriksen
PROFESSOR: Ragnvald Kalleberg (t.v.) med sin store helt, den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas. Kalleberg døde 28. november.  Foto: Eivor EriksenVis mer

Ragnvald Kalleberg (1943–2016)

En sky kjempe

I seinere år slo han ned på plagiat og juks og drev med normer for vitenskapsetikk.

Meninger

Ragnvald Kalleberg var seg selv. Han ble professor i sosiologi, men den evige kampen om oppmerksomhet søkte han ikke å vinne. Som ursekstiåtter måtte han vel ikke. Men ambisiøs var han, i ånd og kropp.

«Kritisk teori» ble ett stikkord. «Kraften i de bedre argumenter» et annet. «Ragnvald Kalleberg og den råtne Frankfurterskolen hans», skrev en ML-er. Men hvis noen var råtten, så var det i sannhet ikke Ragnvald! I seinere år slo han ned på plagiat og juks og drev med normer for vitenskapsetikk. Som Robert Merton likte han godt å stå på andres skuldrer for å vinne ny innsikt. Og tenker man seg Ragnvald der oppe, så er det jo nødt til å være kjempers skuldrer denne kraftige typen står på, også for å se langt.

Helge Høibraaten
Helge Høibraaten Vis mer

Hans riser kom typisk fra flere fag og retninger. Den største helten var naturligvis Jürgen Habermas, filosof og sosiolog med en sans for religioners betydning også når Guds musikk ikke lenger helt når oss. Da Annemor Kalleberg sa til meg at hun og Ragnvald skulle bli sosiologer, svarte jeg trassig at jeg skulle forbli filosof og ikke bare forandre verden! Intet problem, vi ble i Habermas-familien, hvori opptatt også Søren Kierkegaard og kjærlighetens gjerninger.

For to-tre år siden, en stund før han ble syk, møtte jeg Ragnvald på universitetsbiblioteket. Jeg hentet noe Schelling, min siste galskap, og Ragnvald fikk sin egen stabel. Så gikk vi, da. Etter litt måtte jeg sette meg, det var min ennå ikke opererte rygg. Desto bedre! Vi snakket og snakket og Ragnvald sto og sto. Tålmodig var han i sannhet like til det siste.

Ragnvald og jeg var begge diskuterende mennesker. Det kunne gå og gå i det uendelige, tålmodig og utålmodig. Men egentlig tenker jeg at vi begge også var kortfattede. Han søkte setningen som sa det både klart og tydelig, selv om det er tull at han var såkalt popularisator. Når de snakket om den råtne Frankfurterskolen, så var det også fordi de ikke forsto, ha ha!

Ragnvald skrev tidvis en slags marmorsetninger som vil ned til kjernen, men som også kan stase seg opp litt. Jeg liker vel mer setninger med muntlig ettertrykk – kanskje mer i slekt med Nils-Fredrik Nielsen, som Ragnvald veiledet. Jeg husker jeg en gang sa, med bevisst ettertrykk, at Habermas alltid skrev helt klart. Dette var etter at hovedverkene var ute og en hel verden hadde begynt å slarve om hvor vidtfavnende uforståelig Habermas var, ikke bare i norske ungdomsoversettelser. Ragnvald var helt enig. Der hadde vi lokalisert fienden! Vi blandet blod.

Men Ragnvald var slett ikke bare motstander. Alle vet hva jeg mener, men la meg føye til: En gang holdt han tale ved middagen på en større konferanse jeg ledet. Da oppdaget jeg at engelsk for ham var et fremmedspråk, annerledes enn helstuderte amerikanske røvere som meg. Selv om han var mye i USA. Han snakket den kvelden med en underlig malmrøst som steg hardtarbeidende opp av jorda, en stemme jeg ikke hadde hørt før. Et veldig ettertrykk. Jeg tenkte: Hva er det jeg ikke har hørt?

Jeg liker oneliners. Nettopp skrev jeg en uten å merke at den litt dirrer i norsk poetisk atmosfære:

«Ragnvald døde, men han arbeidet, gråt og lo til det siste.»

Gråt og lo. Lo og gråt. En glad gutt som hadde noe av det tunge jordediktet ved seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook