En slående kandidat

Svenskene har nominert norske Beate Grimsrud (36) som sin kandidat til Nordisk Råds litteraturpris. Tittelkampen avgjøres onsdag.

Svenskene har nominert norske Beate Grimsrud (36) som sin kandidat til Nordisk Råds litteraturpris. Tittelkampen avgjøres onsdag.

STOCKHOLM (Dagbladet): - Som bokser burde jeg drømme om å slå en knockout, men mye bokser er jeg ikke, sier Beate Grimsrud, profforfatter og amatørbokser.

Onsdag kunngjør dommerne i Nordisk Råd hvem av utfordrerne som stikker av med heder, ære og prispotten på 400000 kroner. Hardtslående Beate kunne sikkert vunnet på poeng - eller knockout - hvis hun møtte motstanderne i ringen. Men reglene er mindre håndfaste i litterære pristevlinger.

Ordblind fighter

- Jeg ble overrasket og glad da jeg hørte om nominasjonen. Men jeg tror ikke jeg vinner, sier hun.

- Og det sier du, som glatt innrømmer å være et konkurransemenneske?

- Jeg vil gjerne bli best, men ikke i alle sammenhenger. Jeg gir mitt ytterste i jobben og idretten. Men hvis vi spiller kort - det gjør vi mye i min familie - gir jeg blanke i om jeg vinner. Og jeg synes tanken på å konkurrere i litteratur er merkelig. Hvordan skal kunstnerisk innsats måles? Når jeg skriver, konkurrerer jeg bare med meg selv. Jeg har aldri hatt som mål å bli så eller så «stor», jeg har bare jobbet så hardt jeg kan.

- Du har en tøff arbeidsdisiplin?

- Ja, arbeidsdisiplin er viktig. Men det er også viktig å trives og ikke være for selvkritisk. Jeg har aldri vært redd for å drite meg ut, aldri vært redd for å prøve nye ting. Derfor har jeg jobbet med mange forskjellige sjangrer.

- Hvordan slapp du unna flink pike-syndromet?

- Antagelig fordi jeg aldri var flink pike. Jeg var kanskje best blant de dårlige, men dårligst blant de beste, gliser Beate, som spilte fotball, konkurrerte på ski - og skrev fortellinger selv om hun var dårlig til å lese og stave.

Lese- og skriveproblemene har forfatteren slitt med langt inn i voksen alder.

Fusjonen i boks

Nå gleder hun seg til kåringen er over, slik at hverdagen kan begynne igjen.

- Det blir godt å gå videre. Oppmerksomheten har vært intens etter nominasjonen, så dette er ikke den rette tida til å sette seg ned med en ny roman.

Beate har for lengst fusjonert sitt norske og sitt svenske forfatterskap. Etter 16 år i Stockholm føler hun seg norsk i Norge og svensk i Sverige. Hun er norsk statsborger, men skriver bøkene på begge språk. Hennes nyeste roman, «Å smyge forbi en øks», ble utgitt til gode kritikker i Norge i 1998. Året etter kom den svenske utgaven, «Jag smyger förbi en yxa», og mottakelsen i Sverige var overveldende. Boka fikk knallkritikker, solgte bra og føk inn på alskens lister og kåringer. Nordisk Råd-nomineringen er foreløpig toppen av kransekaka.

Lager film

Når Nordisk Råd-jippoet er over, drar Beate til Göteborg med ny, norsk film i kofferten. «Ballen i øyet» får verdenspremiere på Göteborg s filmfestival , før den kommer på norske kinoer i februar.

Catrine Telle har regissert, men historien og det surrealistiske universet kommer fra Beates penn. Laila Goody spiller Denise, jenta som får fotballen i øyet og slutter å spille.

- «Ballen i øyet» er den lengste kunstneriske prosessen jeg har vært med på. Jeg begynte på manuset i 93 eller 94, husker ikke helt. Film er et tidkrevende lagarbeid. Jeg er fornøyd med resultatet og føler at hele laget har kjempet mot samme mål. Filmen likner virkeligheten, slik jeg synes den ser ut.

Ballen i øyet-episoden er en «sann historie fra virkeligheten». Beate har fremdeles et arr over øyet som minne om den harde lærkula. Fotballen moste brilleglassene inn i panna, og Beate måtte lappes sammen på sykehus.

- Etter en natt på legevakta, møtte jeg en gutt med bandasje rundt hodet, akkurat som meg. Ballen i øyet, sa jeg. Jeg ramla med henda i lomma, repliserte han. Da jeg ikke ville ta en kaffe med ham, ropte han etter meg: Kanskje like greit, folk kunne tro vi var gift, forteller hun.

Scenen og replikkene gikk rett inn i filmen. Om noen uker kommer manuset ut i bokform, i Cappelens nye filmserie.

Sårbar

I «Å smyge forbi en øks» er det også paralleller mellom hovedpersonen, lille Lydia, og Beate. Begge har mange søsken, er sterkt knyttet til broren, elsker fotball og langrenn, og vil bli best på banen.

- Henter du mye fra ditt eget liv når du skriver?

- Da jeg jobbet med «Å smyge forbi en øks», var det som å åpne en luke. Jeg hadde ikke tenkt å skrive om barndom, men stoffet bare datt ned i meg. Jeg skrev historien, bilde for bilde. Klart det er en bit av meg der. Jeg bruker av min fantasi og mine tanker, men jeg skriver ikke rettsprotokoller.

Følsomheten er min største kapital som forfatter, men den kan samtidig gjøre livet tøft å leve i perioder. Jeg tror ikke du vokser fra sårbarheten noen gang, ikke hvis du lever av kunst.

- Får vi se Lydia på film noen gang?

- Det ville ikke vært meg imot!

Må bokse

Beate ble lei av fotballen og begynte med boksing for å få fart på adrenalinet. Nå har hun skrevet og regissert en tv-dokumentar og en kortfilm om kvinneboksing. Kortfilmen skal vises i Norge seinere i år.

Beate trener tre ganger i uka, i samme bokseklubb som en rekke av de barskeste proffgutta i Sverige. Mike Tyson og Robert «Raging Bull» De Niro skuler ned fra veggene i det svette lokalet på Söder. Beate likner mer på Stælken Gundersen.

- Jeg trener ikke med vekter, ser dere ikke det!

En skade i ryggen og beinet har tvunget henne ut av ringen midlertidig, men teknikken sitter i ryggmargen. Den teller mer enn rå styrke.

- Jeg er rastløs i kroppen, trenger å trene igjen. Når du skriver, kjemper du intellektuelt og følelsesmessig. Når du bokser, kjemper du fysisk. Jeg trenger den syra i kroppen for å kunne skrive.

TØFF MATCH: Beate Grimsrud slår seg fram som forfatter. - Boksing er intellektuelt forkastelig, men herlig følelsesmessig, sier hun.