En slagen mann

Mickey Rourke er akkurat så god som de sier i en søtladen slåssefilm.

FILM: Randy the Ram (Mickey Rourke) likner ikke på noen av vennene dine. Han er stor som en okse og nøttebrun i huden, med langt, bleket hår som henger nedover ryggen hans i slitne lokker.

Han tilbringer dagene sine med å trekke i irrgrønne tights og kaste rundt på andre menn, slå dem ned med klappstoler og kaste dem fra gardintrapper. Randy er wrestler, en slags blanding av en bryter og en Grand Prix-artist, en atlet, men én som har viet sitt liv til å bli mørbanket i fiksede underholdningskamper.

Men Randy er ikke den han var på åttitallet, da han var stjerne og fikk actionfigurer og Nintendo-spill oppkalt etter seg. Han er utslitt og blakk, og den eneste kontakten han har med mennesker er småpraten med de andre wrestlerne i garderoben og den klossete flørten han har gående med stripperen Cassidy (en skjønn, omtenksom Marisa Tomei).

Det Randy ikke helt tar innover seg, er at han og Cassidy er i hver sin form for showbiz. Hun opptrer for ham slik han opptrer for sitt brølende publikum. Hun klarer å beholde distansen. Det gjør ikke han.

Syndefall

Mye er blitt skrevet om parallellene mellom livet til Mickey Rourke, hans spektakulære syndefall i Hollywood, og Randys stilltiende skam og ensomhet.

Og Rourke gjør en ekstraordinær innsats som mannen som kan ta imot hva som helst i ringen, men som ikke har noe forsvar mot slagene han mottar utenfor. Randy er ikke alltid så smart, han har åpenbart ødelagt mye for seg selv, men Rourke gir ham en trett humor og en øm varme.

På et tidspunkt blir Randy nødt til å ta seg jobb i kjøttdisken på et supermarked for å tjene penger. Med hårnett og sitt egentlige navn, Robin, på brystet, veier Randy opp servelat mens han brenner av skam. Men det er påfallende at Randy er flink i butikken. Han er hyggelig og morsom med kundene. Men det er så uendelig langt fra der han helst vil være. Og det er stoltheten som gjør at han til sist ikke takler det mer.

Staffasjefritt

Regissør Darren Aronofsky fikk kinopublikum over hele verden til å hoppe i kinosetene med dopmarerittet «Requiem for a Dream» (2000).

«The Wrestler» er en enklere og mer søtladen affære, en parafrase over fortellingen om den slagne mann som reiser seg, og som har vært fortalt mange ganger før. Iblant blir det overtydelig, som når en lege sier til Randy at «Det er hjertet ditt.

Du må begynne å ta bedre vare på det». Men filmen redder seg med sin milde og staffasjefrie åpenhet om et miljø og et liv som både er hardere og mykere enn det virker ved første øyekast.