En slagmark for usynlige krefter

Han kom til grunnstensnedleggelsen fra New York ikledd lys gul dress bærende på en tom fiolinkasse, en mystisk fremmed, en Nagel som i Hamsuns Mysterier. Den anerkjente arkitekten Steven Holl har forårsaket forvirring, forargelse og begeistring siden han presenterte sine skisser til Hamsunsenteret i 1994. Bygget skulle være et nasjonalt og internasjonalt senter for Hamsunforskning. Mange lo, flere protesterte, mens et mindretall var åpen og nysgjerrig for Holls vidløftige fantasifoster. Den fjerde August i år, på 150-årsdagen for Knut Hamsuns fødsel, ble bygget offisielt åpnet av Kronprinsesse Mette-Marit. Etter femten års strid og debatt har folkemeningen på Hamarøy sakte, men sikkert snudd seg til senterets fordel. På åpningsdagen møtte nordlendingene fram i tusentall for å feire.

Den fremmede gulkledde har satt sine spor i bygda langt utover det svarte, skjeve tårnet, som fra nå av utgjør et unikt arkitektonisk landemerke, en ny identitetsreferanse for Hamarøy og øyas befolkning. Holl har trofast holdt fast ved sitt konsept for Hamsunsenteret, et konsept som er fundert i det natur- og kulturlandskap bygget er plassert i, og i Hamsuns personlighet og diktning.

Holls konsept er «bygningen som kropp; en slagmark for usynlige krefter, en Hamsun-skikkelse gestaltet som byggverk». Konseptet har tålt verbal juling i over 15 år uten å bli svekket, det fungerer. Arkitektur framkaller ulike assosiasjoner. De fleste bygg ser ut som en beholder for liv eller gjenstander hvis interiør og eksteriør er utformet i tråd med tidens idealer og byggeskikk. Andre bygg minner om natur og landskapsformer. En vandring på operaens tak er som å bevege seg på en slak isbrearm som strekker seg ut i havet. Hamsunsenteret er en kropp, et menneske, en sinnstilstand. Høyreist men skjev, markant men tvetydig, annerledes og tankevekkende. Møtet med bygget vekker spontane tanker og følelser, slik menneskelige møter med ukjente ofte gjør. Nysgjerrighet og litt distanse i starten. Liker, liker ikke? Hvilken indre mening skjuler seg bak det ytre? Bygningskroppen snakker et interessant språk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi omgis av hus. De fleste er alminnelige hus som med tiden blir en nøytral integrert del av den lokale geografien. Hamsunsenteret vil aldri bli nøytralt, selv om den fremmede kroppen allerede på innvielsesdagen er i ferd med å bli kulturelt integrert i lokalsamfunnet. Holl reflekterer om forholdet mellom et bygg og dets geografiske plassering: «Åstedet er mer enn en kun en ingrediens i byggets unnfangelse. Det er dets fysiske og metafysiske grunnlag. Byggingen overskrider fysiske og funksjonelle kravspesifikasjoner gjennom å fusjonere med beliggenheten, ved å samle meningen i en situasjon. Arkitektur bør tjene til å forklare og fortolke et sted snarere enn å invadere det. Arkitektur og åsted bør ha en opplevelsesmessig sammenheng, en metafysisk forbindelse, en poetisk forbindelse». Ved første øyekast fortoner Hamsunsenteret seg mer som en invasjon enn en poetisk forbindelse mellom sted og bygg. Men ser man nærmere etter, trer poesien fram.

Inspirert av Hamsuns utforskning av det intrikate menneskelige sjeleliv, er bygget tenkt som en arketypisk og intens komprimering av ånd i termer av rom og lys. Bygningskroppens mørke hud er en fortolkning av tjærebredde stavkirker og gamle gårdstun. Inne er murveggene hvitkalkede, og gjennom den skjeve, nærmest latterlige men likevel 23 meter høyreiste bygningskroppen, holdes kjernen fast ved en gyllen skinnende ryggrad dekket av perforert messing. Inni ryggraden går heisen, og selv denne nødvendighet i et offentlig bygg, får symbolsk betydning. Den lukkede kroppen har uventede åpninger som «skjulte impulser som trenger gjennom overflaten». Samtidig er åpningene en nøye kalkulert åpenhet mot omgivelsene som tar imot lys og skygge, solens stråler og naturens skiftende farger og stemninger. Slik menneskeøyet er en sanselig toveis kanal for å formidle sitt indre og ta imot det ytre, har mesterarkitekten åpnet bygningskroppen for utsyn og innsyn, for å la interiøret bli preget av omgivelsene. Den mektige Nordlandnaturen siver inn gjennom byggets åpninger, slik den en gang gjorde det og påvirket dikterens mentale landskap.

Men bygget har også lukkede rom og mørke kroker. I disse rommene er det planlagt avansert digitalisert formidling av Hamsuns liv og virke. Dette var et liv preget av arvesynd og fattigdom, av arbeid, lengsler og uro. Suksess og fall, stolthet og ensomhet. Sinnet var viljesterkt og åpent, preget av emosjonelle og relasjonelle erfaringer fra tiden før ord og skrivekraft kunne lindre, forklare og regulere følelseslivet. Erfaringer som legger seg i mørke rom og sinnets utilgjengelige kroker og danner en personlig resonanskasse for å forstå og fortolke Menneskets kompleksitet, uten at den nødvendigvis er til samme hjelp for å forstå seg selv.

Bygget er maskulint i farge og form, og like himmelstrebende erekt som Hamarøys signaturfjell «Hamarøyskaftet» er. Det er kantete, stritt og strittende, men bunnsolid fundert. Det roper: «Jeg er som jeg er og unnskylder ingenting!» Det hytter mot himmelen og sier: «Dere trodde ikke på meg, dere lo bak min rygg, men her står jeg og her vil jeg stå. Og om hundre år er jeg fortsatt ikke glemt». Toppetasjen krones av en firkantet messingkasse omringet av strittende bust av bambus, arkitektens egen vri på norske torvtak. I gyllen midnattssol gløder firkanten. Slik det er spor av norsk byggeskikk, finner vi også spor etter Hamsuns diktning. Her er den tomme fiolinkassen og her er en gul utsiktsbalkongen inspirert av «en pike med oppbrettede ermer pussende gule vindusfelt».

På åpningsdagen hylles bygg, forfatter og arkitekt, men uroen fortsetter. Hamsunbiograf Ingar Sletten Kolloen kaller senteret et luftslott. Hamsunmaler Karl Erik Harr kaller det en skamplett. Forfatterkolleger mener at Hamsun ikke fortjener noe jubileumsprogram og Anette Wiig Bryn, Frp’s byråd for næring og kultur i Oslo vil ikke ha noen Hamsuns plass i hovedstaden. Hun verken vil eller kan skille Hamsuns forfatterskap fra «det han har gjort». Det gjør heller ikke Hamsunsenteret, men her tas litteraturen, konfliktene og paradoksene imot. Her anerkjennes og utforskes Hamsun og menneskenaturen i håp om å bli klokere. Her skapes tanke- og samtalerom for det kontroversielle, det fremmende og uforståelige. Gruv ikke for det!