LENGE SIDEN SIST: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan hilser hjertlig på Russlands president Vladimir Putin da de sist møttes i november i fjor.
LENGE SIDEN SIST: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan hilser hjertlig på Russlands president Vladimir Putin da de sist møttes i november i fjor.Vis mer

En slags samling i bånn

I morgen skal Putin og Erdogan feire at de er venner igjen. Pauker og basuner vil gjalle over St. Petersburg, men hvor langt kommer de når det gjelder Syria, spør Morten Strand .

Kommentar

Det første landet Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan besøker etter kuppforsøket i forrige måned er Russland. Tilfeldig? Neppe.

Det er en fornemmelse av at ny diplomatisk mark brytes når Erdogan i morgen møter sin russiske kollega Vladimir Putin i St. Petersburg. De to presidentene er blitt venner igjen etter at Tyrkia i november skjøt ned et russisk kampfly som opererte i Syria, men som tyrkerne sa hadde krenket tyrkisk territorium. Det krenket Putin så mye at han umiddelbart frøs nesten all kontakt, han stanset alle charterfly fra Russland til Tyrkia og han stanset importen av matvarer. Erdogan måtte gjøre noe som ligger så langt fra hans karakter som det trolig er mulig å komme, nemlig å be om unnskyldning, slik han gjorde i juni. Og umiddelbart etter at sultanen krøp til korset – unnskyld bildet – var Putin, tsaren, beredt til både å snakke og oppheve sanksjonene. Ei ny tid kunne begynne i det historiske sett veldig anstrengte forholdet mellom Russland og Tyrkia.

Det mislykte kuppforsøket mot Erdogan i juli vil gi den perfekte rammen rundt morgendagens møte. For i enda større grad enn tidligere er det nå de mektige lederne i Europas utkant, som begge har autokratiske aspirasjoner, som møtes. Kuppforsøket i Tyrkia har gitt Erdogan et påskudd til å slå til mot sine både virkelige og innbilte motstandere, akkurat som de store demonstrasjonene mot valgfusket i 2011 ga Putin et påskudd til å knuse opposisjonen mot ham. For begge to er det typisk at motstand møtes med aggresjon, og med å høyne innsatsen.

Putin var en av de første som ringte Erdogan etter at kuppet i juli var slått ned. Og det har i det siste vært vidløftige historier i tyrkisk presse om russisk etterretningshjelp, og til og med om russisk hjelp til å stanse kuppmakernes forsøk på å drepe eller ta til fange Erdogan kuppnatta, da han var på ferie i Marmaris ved Middelhavskysten. Marmaris er like langt fra Istanbul og Ankara, som det er fra det russiske militære hovedkvarteret i Tartus i Syria. Det er altså grunn til å tro at de to presidenter vil bruke anledningen i St. Petersburg til ettertrykkelig å minne hverandre om at kupp og revolusjoner er satans verk.

Erdogans besøk til Russland kommer også på et tidspunkt med et veldig anstrengt forhold mellom Tyrkia og deres allierte i Nato. Erdogan har startet en klappjakt på tilhengerne av Fethullah Gülen, hans gamle venn som siden 1999 har måttet leve i eksil i USA. Den tyrkiske presidenten mener Gülen sto bak kuppforsøket, og krever ham utlevert. Men Erdogan går lengre, han har også beskyldt Vesten for å ha støttet kuppmakerne. Vi står overfor en paranoid oppfatning av verden som ikke er så ulik den Vladimir Putin har. Da det var massedemonstrasjoner mot Putin i 2011 sa han at det var orkestrert fra amerikansk UD, fra daværende utenriksminister Hillary Clinton selv.

Den store nøtta i morgendagens møte er Syria. Mens Tyrkia vil ha den syriske presidenten Bashar al-Assad kastet, så er Russland Assads fremste støttespiller, som med sin deltakelse i krigen har snudd hele krigsspillet i den syriske diktatorens favør. For Erdogan har krigen i Syria vært en katastrofe. Alliansen med USA i krigen mot Assad gjorde at Erdogan åpnet sine baser for amerikanske fly som bombet Den islamske staten, IS. Det har ført til en bølge med IS-terror mot Tyrkia, med en rekke angrep mot Istanbul, Ankara og andre byer, og en turistindustri som blør om kapp med terrorofrene. Krigen har også ført til at kurderne har tatt store områder nord i Syria, på grensa til Tyrkia. Kurderne hadde allerede fått sin nesten-stat i Irak. En kurdisk stat i sør er det siste Erdogan vi ha. Følgelig gikk Erdogan til krig både mot kurderne i Syria, og mot sine egne kurdere i Tyrkia.

Krigen i Syria har altså skaffet Erdogan to farlige kriger som begge ble ført i Tyrkia, mot IS og mot kurderne, som til alt overmål er USAs allierte i Syria. Vi vet ikke i hvilken grad om nettopp dette, usikkerheten skapt av krigen i Syria, var kuppmakernes motiv da de slo til kvelden 15. juli. Men det kan godt ha vært et motiv. Til og med et godt motiv, for krigen i Syria har på ingen måte vært noen suksess for Tyrkia.

De mest radikale spekulasjonene er at Putin og Erdogan skal finne – eller nærme seg – en felles plattform for Syria under morgendagens møte. Men Erdogans folk gjorde det i forrige uke klart at de fortsatt vil kreve at Assad må bort hvis det skal bli en politisk løsning for Syria. Putins posisjon vet vi. Men for begge gjelder den praktiske politikkens grunnregel, nemlig denne; vi har en posisjon inntil vi får en annen.