BROMANCE: Jonah Hill og Channing Tatum har god kjemi i «21 Jump Street».
BROMANCE: Jonah Hill og Channing Tatum har god kjemi i «21 Jump Street».Vis mer

En slank Jonah Hill og en morsom Channing Tatum?

«21 Jump Street» har et par overraskelser på lager.

FILM: Året er  2005 og nerden Morton Schmidt (Jonah Hill) er en «not so slim Shady» med Eminem-sveis og lav selvtillit. Han mobbes på skolen av muskelkjekkas Greg Jenko (Channing Tatum). Sju år seinere blir de to motpolene bestevenner på politiskolen og gjør en så dårlig jobb som syklende betjenter at de sendes til 21 Jump Street.  

Deres nye sjef, spilt av Ice Cube, presenterer filmens plot: «You will be going undercover as high school students. You are here simply because you look young. You some Justin Bieber, Miley Cyrus lookin' motherfuckers.» Foranledningen er at en elev ved en lokal videregående har dødd av overdose og, som Ice Cube uttrykker det: «This kid was white. That means, people actually give a shit.»

Metahumor  
Filmen fortsetter i samme stil, med ellevill slapstick, replikker som sitter og herlig kulturkrasj mellom våre politivenner og high school anno 2012, der de tøffe gutta snakker om biodiesel og resirkulering. Tonen er mye mer grovkomisk enn i TV-serien som Fox Network laget 103 episoder av på slutten av 80-tallet og som gjorde Johnny Depp til stjernesmukkas.  

I sin jakt på det nye designerdopet som herjer skolen, må Schmidt og Jenko gli inn i miljøet. Mye herlig komikk oppstår, både verbal og fysisk, og i et ellevilt tempo. Dessverre har filmen en liknende formkurve som det psykedeliske dopet og går gradvis fra «Clueless»-nivå til å bli en infantil kopi av «Dødelig våpen» med mye filmatisk metahumor.  

Tatum har timing  
Virkelig dårlig blir det aldri, siden bromance-kjemien er så god. Vi er vant til å se Jonah Hill som skoletaper og her er han i toppform — og da snakker jeg ikke om hans mye omtalte slankekur. Den store overraskelsen er Channing Tatum, som under lagene med biff har skjult et lovende komisk talent.  

Filmen driver ap med seg selv, med nyinnspillinger og forutsigbare actionfilmer, men ønsker samtidig å krydre med smakløsheter som krever 15-årsgrense (Tusen takk, «Hangover»): Ice Cubes skyllebøtter er en fryd, men Rob Riggles «pølsespising» hører hjemme i en annen film. Også smakløshet krever finesse.  

Generelt er «21 Jump Street» morsomst når man ikke prøver for hardt, når man ikke forklarer eller tværer ut en vellykket vits. Oppfølgeren kommer neste år og vil som vanlig følge mine råd til punkt og prikke.