En smal historie

Nicole Macé er en uforferdet forfatter. For andre gang forsøker hun å erobre et norsk publikum med en roman om den franske koloniseringen av deler av Canada i siste halvdel av 1600-tallet.

Det handler om kongens døtre, unge kvinner som sendes over havet for å finne ektemenn blant franske nybyggere og fangstfolk og bli mangfoldige. Om nonner og legsøstre, jesuitter som drømmer om at «dette håpets land for alltid må forbli lukket for Guds og den hellige kirkes fiender, jansenister og libertinere».

Der venter dem farer og skuffelser, sykdom og nederlag: Ikke minst er irokeserne, en fiendtlig og blodtørstig indianerstamme en stadig påminnelse om at de er inntrengere. Skildringene av hverdagslivet er, såvidt leseren kan forstå, skrevet med nøktern innsikt.

Men handlingen topper seg i dramatiske begivenheter. Det gjelder ikke minst den bokglade Marie, som for fem år siden ble lovet bort til en fangstmann hun bare har vage erindringer om. Han vender til slutt tilbake, og Maries fostermor forbereder bryllup. De to unge deler ikke hennes forventninger, og avtaler at de skal inngå et ikke fullbyrdet ekteskap, en mulighet for å unnslippe.

Det går nå ikke helt som de hadde beregnet. Marie blir, jeg er fristet til å skrive ad underlige veier, gravid. Skildringen av hennes fortvilte forsøk på å unngå følgene av et overilet svangerskap er et annet høydepunkt. Som beskrivelse av den unge fangstmannens skalpering og død, riktignok i refererende form, blir det.

Maries hu står til en fransk kjøpmann som deler hennes boklige interesser, for eksempel knyttet til La Fontaine, Racine, Molihre, og for hennes vedkommende fremfor alle Montaigne.

Det går dem mirakuløst nok inntil videre godt. Det er lyspunkter i nøden. «Reise gjennom ukjent land» er en gjennomarbeidet bok, som burde nå et noenlunde forberedt publikum. Jeg ønsker lykke til på reisen, selv om jeg har mine tvil om at en for norske lesere eksotisk episode i fransk-kanadisk historie, vil nå en leserkrets den fortjener.