En smalere offentlighet

DEBATT

Styret i Norsk tidsskriftforening:

Eva Løveid Mølster (leder), Martine Aurdal, Åse Brandvold, Fredrik Lied Lilleby, Jan Egil Nordvik, Mina Nærland og Hilde Sandvik

NORSKE ALMENNKULTURELLE

tidsskrifter har lenge befunnet seg tilsynelatende stille og usynlig plassert mellom høyrøstede aviser og storselgende bokklubbsbøker. En håndfull tidsskrifter har imidlertid de seneste par årene klart å markere seg og blitt en del av den mer synlige offentlige debatten. De har vist at interessen for dyptgående og tendenssøkende analyser av kulturen, politikken og akademia er stor; at stadig flere yngre ønsker å holde seg oppdaterte på hva som skjer med og i det demokratiske samfunnet vi lever i. Likevel spøker det for tilgjengeligheten av norske allmenntidsskrifter i Norge. Det eksisterer nemlig ingen innkjøpsordning som garanterer at bibliotekene abonnerer på allmenntidsskriftene. Samtidig sier bibliotekene på sin side opp abonnementer på tidsskrifter så det suser for tiden, grunnet kutt i budsjettene.

DET FINNES OMLAG

80 norske allmennkulturelle tidsskrifter som med unntak av noen få store, lages på idealistisk basis og med liten økonomisk støtte. Støtteordningene for tidsskrifter i Norge er langt dårligere enn for eksempel i Sverige, selv om tidsskriftfloraen er minst like rik. Tidsskriftene vies stadig større interesse i massemediene, og nye etableres. Nyopprettede Norsk tidsskriftforening fikk i vår bevilget nær en halv million kroner fra Norsk kulturråd til opprettelse og drift av en nettportal for norske tidsskrifter.

Selv om det skjer mye positivt i den norske tidsskriftfloraen, er det grunn til bekymring. Stadig flere biblioteker sier opp tidsskriftabonnementene sine og kaster gamle årganger. For tidsskrift med dårlig økonomi og få lesere er dette svært alvorlig, enda verre er det at allmennheten ikke får tilgang til de kanskje beste, mest spennende og viktigste delene av norsk prosa.

INNKJØPSORDNINGEN

for norsk skjønnlitteratur har sikret befolkningen tilgjengelighet på bøker. I tillegg har ordningen hatt gunstige virkninger for kvaliteten på norsk skjønnlitteratur og for debatten på det litterære feltet. Etter alt å dømme får også sakprosaen sin innkjøpsordning til høsten. Avisene mottar pressestøtte og distribueres over hele landet. Tidsskriftene mangler en innkjøpsordning som er knyttet opp til bibliotekene som garanterer nyansert og dekkende distribuering i det ganske land.

Tidsskriftene

kalles med rette garantien for en kritisk offentlighet. I takt med avisenes stadig større krav til avkastning, blir dermed tidsskriftene viktigere og viktigere for et velfungerende demokrati. Hvorfor sikres da ikke norske lesere tilgang til tidsskrifter på bibliotekene?

Selv om tidsskriftene først og fremst skrives for dagens offentlighet er det oftest i etterkant vi ser hvilken betydning de har hatt. Et godt eksempel er nå nedlagte Profil; Dag Solstad og Jan Erik Volds boltreplass i gjennombruddsåra, som nå i ettertid har fått mye av æren for både å ha innført den litterære modernismen og - i 1980-åra - postmoderne strømninger på norsk jord.

Man kan

abonnere på tidsskrifter, kjøpe dem hos noen få bokhandlere eller kanskje finne dem på nettet, men fortsatt er det bibliotekene som er selve arnestedet for tidsskriftlesing. De siste ti årene har vi imidlertid sett en nedslående tendens: Bibliotekene sier opp flere og flere tidsskriftabonnementer.

Norsk kulturråds innkjøpsstøtte er viktig for tidsskriftene og bidrar blant annet til bibliotekenes tidsskrifthold. Det finnes imidlertid ingen garanti for at norske tidsskrift kjøpes inn til de enkelte bibliotekene. Når det samtidig er opp til hvert enkelt bibliotek å avgjøre hva som skal kjøpes inn, er en ganske viltvoksende tidsskriftflora prisgitt det enkelte kommunebiblioteks kompetanse på tidsskrifter.

DETTE GJØR AT

innkjøpet baserer seg utelukkende på økonomien hos det enkelte bibliotek. Og her er det er grunn til bekymring. Mediebudsjettene for de enkelte bibliotekene har de siste årene blitt kuttet dramatisk. Når samtidig kommuneøkonomien er stram og medieprisene stadig blir høyere har dette ført til at abonnementsavtaler med tidsskriftene sies opp. Deichmanske Bibliotek i Oslo kuttet en lang rekke tidsskrifter i fjor høst av økonomiske hensyn, deriblant utenlandske og innflytelsesrike tidsskrifter, og norske tidsskrifter som LO-nytt og Filologen. De økonomiske innstrammingene rammer også arkiveringen av tidsskrifter. Stadig færre årganger blir innbundet, noe som forringer den fysiske kvaliteten på publikasjonene og gjør dem lettere å miste. Personalressurser til å ta seg av arkivarbeidet mangler også.

Tendensen

gjelder også de større norske allmennkulturelle tidsskriftene. Før var det en selvfølge at ethvert bibliotek holdt både Vinduet og Samtiden. I dag praktiseres i høyere grad rokering: abonnement på Vinduet i år, så Samtiden til neste år. En stikkprøve fra leverandøren Tidsskriftformidlingen, underlagt Norsk Bibliotekforening, viser at det i år er 343 biblioteker som abonnerer på Syn og Segn; det er en nedgang på nærmere 30 % fra 1997, da tallet lå på 529.

Bibliotekene

bør være et sted der tidsskrifter i vidt monn er tilgjengelig for befolkningen. Noe annet er for et demokratisk problem å regne. Ansvaret kan ikke alene legges på de enkelte bibliotekene rundt om i landet: Radikale grep bør tas av politiske myndigheter for å sikre den livsnødvendighet og rikdommen de norske tidsskriftene representerer for offentligheten.