KRITERIER: Hvem skal få behandling og hvorfor? Skal eldre prioriteres vekk? Foto: Henrik Sørensen/Scanpix
KRITERIER: Hvem skal få behandling og hvorfor? Skal eldre prioriteres vekk? Foto: Henrik Sørensen/ScanpixVis mer

En smertefull prioritering

Hvorfor skal vi rasjonere helsetjenester mer, når vi bruker færre ressurser?

Meninger

Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri uttrykker bekymring for om vi vil ta oss bryet «med å gå inn i dette moralske minefeltet» som prioriteringsutvalget trekker opp. For «prioritering er vondt» skriver Sterri. Han synes å være særlig betatt av utvalgets forslag om et helsetapskriterium.

Forslaget om å prioritere basert på helsetap- og helsegevinstkriterier er imidlertid ganske virkelighetsfjernt. Utregning av helsetap og gevinst forutsetter kunnskap om forventet livskvalitet og livslengde både med og uten behandling. For de fleste behandling- eller omsorgstiltak har vi ikke kunnskap om dette på gruppenivå, og sletts ikke på individnivå.

Å skulle legge flere meget usikre faktorer inn i en formel som så skal lede til en konklusjon om den enkelte pasient skal få behandling er ikke en farbar vei. Helsetapsformelen er forførerisk ved at den illuderer at vi har eksakt kunnskap om faktorene som inngår.

Utvalget foreslår at resultatet av disse oftest meget usikre utregningene skal munne ut i avgjørelse om behandling for den enkelte pasient. Dette ville vel da sortere som et enkeltvedtak med klageadgang. De fleste ser at dette blir helt håpløst, ikke bare å håndtere for dem som skal treffe avgjørelsene, men også for pasientene.

Vi må anta at de færreste har fulgt Sterris eksempel og lest filosofen Rawls arbeider. Og selv Sterri har ikke helt forstått utvalgets forslag, og blander sammen gevinst og tap i sin kommentar. For pasienter flest vil disse vurderingene framstå uforståelige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verre er det at det vil være uavklart om de vil få behandling når sykdom rammer dem eller deres nærmeste. For dette kan man altså ikke vite før behandleren har gjort sin kalkulering av den enkeltes helsetap.

En slik praksis ville trolig umiddelbart føre til et todelt helsevesen, også for de alvorlige tilstandene. Alle med mulighet og innsikt vil forstå at de trenger en forsikringsordning. For vi kan ikke lenger forutse hvordan det offentlige stiller seg når vi blir syke og trenger hjelp. Risiko for å få en alvorlig tilstand er selvfølgelig mye høyere enn risiko for at huset vårt brenner. Her tegner vi forsikring.

Min hovedinnvending mot prioriteringsutvalgets forslag er av en annen art. Forutsetningen for hele arbeidet er knapphet på helsegoder. Jeg mener dette langt på vei ikke er riktig. Frem til i dag har vi da også kunnet tilby førsteklasses behandling til alle som har behov for det, om enn med noe kø.

Jeg mener det heller ikke er grunn til å se mørkt på framtida. Rett nok blir vi eldre, men vi holder oss friskere lengre. Behandlingstiltakene blir gjennomgående mindre ressurskrevende (ikke mer), er mer målrettet med bedre effekt (ikke mindre) og varer lengre.

I tillegg bruker vi år for år mindre på medisiner (ikke mer som de fleste later til å tro).

Vi bruker like mye på spesialisthelsetjenester per innbygger i dag som vi gjorde for 10 år siden. I den samme perioden har vår private kjøpekraft økt med mer enn 20 %.

Dermed ramler hele premisset for denne smertefulle øvelsen sammen for min del. Vi er ikke i den grad av nød. Det er plass til alle i livbåten. Vi trenger ikke etterlate noen i vannet. Hvis vi vil.