HEDER: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide deltok da personell som hadde tjenestegjort i Afghanistan i seks måneder ble tildelt Forsvarets operasjonsmedalje Afghanistan under en hjemkomstparade på Gardermoen militære flyplass.
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
HEDER: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide deltok da personell som hadde tjenestegjort i Afghanistan i seks måneder ble tildelt Forsvarets operasjonsmedalje Afghanistan under en hjemkomstparade på Gardermoen militære flyplass. Foto: Erlend Aas / NTB scanpixVis mer

- En soldat blir ikke sviktet fordi noen kritiserer krigen

En ny NATO-strategi kan gi Norge kontinuerlige krigsoppdrag. Fire mislykkede kriger skal gjemmes og glemmes.

Kommentar

Carsten Jensen sitter i sin enkle stue i Marsdal på Ærø, deilig dansk utkant i Det Sydfynske Øhav. Det var her han vokste opp, og det var her han hentet materialet til romanen «Vi, de druknede». Nå ligger en ny roman på stuebordet, også den om mennesker i ekstreme situasjoner. Tittelen er «Den første sten», en thriller i helspenn om en gruppe danske soldater i Afghanistan. Carsten Jensen er Danmarks mest markante kritiker av krigen, men boka er ingen politisk pamflett. Den er en fullblods roman om hva som skjer med mennesker når livet og hele tilværelsen står på spill, og hvordan moral kollapser og handlingsmønstre endrer seg. Derfor har «Den første sten» også dyp relevans for Norge, et annet land med pågående kriger i Afghanistan, Irak og Syria. Våre soldater står overfor de samme utfordringene og de samme påkjenningene.

Ikke minst er det den samme type politikere som igangsetter og begrunner krigene. Det finnes ingen pågående, kritisk offentlighet. Den er svak og forvist til en kald krok av likegyldighet og resignasjon. Begrunnelsen for krigen i Afghanistan er blitt borte et sted på veien. Som Carsten Jensen sier det: «Krigens utfall, om den resulterer i seier eller nederlag, om våre bestrebelser har båret frukt eller ikke, det blir stående i uvisshet. Og denne uvissheten plager ingen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er forsket på strategien bak den norske maktbruken i Afghanistan. I en studie utført av orlogskaptein Torgeir Wåde Westrum ved Forsvarets stabsskole, identifiseres tre beveggrunner. Den første gjelder militær sikkerhet og stabilitet, altså krigen mot terror og ønsket om å etablere trygghet for befolkningen. Den andre handler om afghansk samfunnsutvikling og gjenoppbygging, mens den tredje er Norges allianseforpliktelser over for NATO og USA. Rapporten konkluderer bl.a. med at «det ikke foreligger indikasjoner på vesentlig grad av strategisk politisk tenkning vedrørende norske bidrag til OEF og ISAF.»

Rapporten peker på ett forhold som bare er blitt mer og mer synlig: Norges krigføring, som nå er utvidet til Irak og Syria, har ingen tydelige, realistiske eller langsiktige mål på bakken. De store ordene om utvikling og demokrati, er hule, men dyre. Vi stiller med mannskap og utstyr fordi det er småstatens betaling for den sikkerhet som ligger i alliansen med USA og i NATO. Det omfattende norske bidraget i Faryab-provinsen i Afghanistan viser dette med grotesk tydelighet. En sentral del av oppdraget var å skape sikkerhet for befolkningen, bl.a. gjennom opplæring av afghanske styrker. Nå er de norske soldatene borte, og det finnes ikke noe spor av sikkerhet igjen. Nesten daglig melder det afghanske nyhetsbyrået Pajhwok om blodige trefninger med Taliban, bombeanslag, snikmord og kidnappinger. Dette er ikke noe tema i norsk debatt.

Over 7000 nordmenn har deltatt i krigen i Afghanistan. Ti har mistet livet. Direkte og indirekte blir hensynet til soldatene brukt som kritikkdempende middel. Våre skinnende humanistiske og demokratiske mål tjener samme hensikt. Det skal framstå som nedrig å rakke ned på det våre soldater har kjempet og dødd for. Her har Carsten Jensen synspunkter vi med fordel kan lytte til. Han sier rett ut at det er hyklersk når krigens ansvarlige gjemmer seg bak soldater de sviktet: «En soldat blir ikke sviktet fordi noen kritiserer krigen. En kritikk av krigen er en kritikk av dens mangel på idé og fravær av noe sant formål, ikke av den soldat som sto i ildlinjen. Soldatene blir derimot sviktet av alle dem som unnlater å ta ansvar for ordrene de selv ga».

Norske politikeres vilje til å drøfte våre kriger er svak, og de vedtas på lukkede møter. Heldigvis er forsvaret tidvis mer selvkritisk, ut fra et genuint behov for å lære. En rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt i 2014 konkluderte med at de aller fleste hovedmålene i Afghanistan ikke ble oppnådd. Om to uker kommer evalueringen av krigen og bistanden fra et utvalg ledet av tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal. Samtidig rører NATO på seg. Alliansen generalsekretær Jens Stoltenberg varsler en strategisk omlegging med større vekt på å hjelpe «ustabile partnerland» med å bekjempe IS og andre terrororganisasjoner. Det tyder på at vi framover vil se mange operasjoner av den typen Norge nå etablerer i Irak og Syria.

Det lyder også som det Carsten Jensen kaller «den strategiløse krig», en strid som ikke lenger har som mål å vinne befolkningen, og som føres som om fienden er en viltbestand som må holdes nede: «Bruk av droner er oppgivelsens strategi, dent langtrukne nederlagets strategi, nihilisme i praksis». Sterke ord fra den danske forfatteren. Det er denne debatten om krigens mål og metoder det haster med å få i gang.