En som har gått langt

1. mars fyller ERIK BYE 75 år. Det er rart hvor seint tida går.

Å oppsummere livet til en som fikk navnet «Mannen som går når han rir» av apasjene i 1950 på 120 linjer ville ikke bare være en bragd, men også umulig. Kanskje klarer han det aller best selv med en setning når vi spør om han nå langt nord i livet føler seg mest som en cowboy eller indianer.

- Jeg startet vel opp som cowboy, men ble mer og mer indianer etter hvert.

Selv om han hevder å ha levd i dette landet siden slaget ved Fimreite, er altså Erik Bye bare 75 år. Men det kan jo hende det er katteår.

- Jo, det føles veldig lenge. Det har vært en mangeartet tilværelse. Men jeg går ikke rundt og tenker på alderen min så lenge jeg føler meg noenlunde sprek, i knollen, om ikke alltid i kroppen.

- Det har ikke vært noen persillebladtilværelse. I Amerika hadde jeg ofte tungt og tidvis farlig arbeid, og det har satt sine spor nå, sier Erik Bye og nevner et bein som ikke er bra, en rygg som er til behandling og øyne som har sviktet litt.

- Men jeg klager da ikke. Det er mange, og flere yngre enn jeg, som har det mye verre.

Vandreren

- Hvis den 20-årige Erik Bye kom inn døra her nå: hva ville du ha sagt til ham?

Gamlingen brøler av latter. Og tenker seg godt om.

- Slutt med trasking, dikt og tull. Sett deg heller på trappa til børsen og vent på å bli mangemillionær.

Etter krigs- og forsvarstjeneste for Norge levde Erik Bye det livet som seinere ble udødeliggjort blant annet i Jack Kerouacs «On the road». Han kom seg ut på den amerikanske landeveien og fikk smake hvordan det kunne være å stå i et veikryss gudhjelpehvor med 50 cent i lomma og fem manns sult.

- Jeg reiste jo over for å studere litteratur og journalistikk, men for å klare det måtte jeg jobbe innimellom. Jeg trengte jo penger. Og da var det å ta fatt på veien for å finne arbeid. Den gang var det enklere å haike i Amerika.

- Var det ekstra mye rastløshet over din generasjon?

- Ja. Dette var jo rett etter krigen og mange visste ikke riktig hva de skulle gjøre i fredstid. Mange dro til sjøs. En del ble igjen på steder som Australia og New Zealand.

Amerika

Erik Byes vandringer i Amerika er vel dokumenterte i boka «Munnspill under åpen himmel» og mange andre steder. Der evnen til å lempe sekker inn i jernbanevogner, kjøre lektere på Hudson-elva i New York og trekke ut titommers spiker fra plank i ukevis ble satt på prøve. Men der han også fikk møte mennesker fra alle sosiale lag, religioner og kulturbakgrunner.

Det er Erik Byes historie fra Amerika - og den kan kanskje ikke understrekes sterkt nok for å forstå hvilket grunnlag den la for den han seinere skulle bli. NRKs første og siste ansatte ekte vagabond, dikteren, trubaduren, den samfunnsengasjerte, krigsseilernes og sjøfolkenes mann, indianernes venn og likegyldighetens fiende.

- Disse seks årene merket meg nok for resten av livet. Men jeg valgte bevisst å gjøre det slik den gangen. Jeg ville kombinere akademisk disiplin med å reise rundt. Slik fikk jeg lære kontinentet å kjenne, og erfarte at livet artet seg annerledes enn det jeg hadde forestilt meg til da.

- Lengter du mye tilbake til den gang?

- Nei. Ikke til fortida, men ofte til Amerika. Og dit kommer jeg ikke så sjelden. Jeg skylder Amerika mye.

Ikke mimring

Erik Bye var opptatt av at dette ikke skulle bli noe utpreget mimreintervju.

Der han nå skuer utover Asker-prærien fra sin tipi oppunder Hvalstad Mountains, ser han trekk ved enkelte sider ved utviklingen av Norge som han liker dårlig. Han er som de fleste fylt av sorg og harme over drapet på Benjamin på Holmlia. Men han redd for at både han og Arve Beheim Karlsen snart kan bli glemt.

- Skal man dømme etter mediene, ser det ut til at røyken etter fakkeltoget til hans minne er i ferd med å bli blåst bort av stormkastene fra det elleville sexlivet i Fremskrittspartiet.

- Det er dumt å late som om innvandring, forskjell i kulturer og religioner ikke skaper problemer i et samfunn. Eller å dømme enhver som erkjenner dette som «rasist». Men det er like dumt å vende problemene ryggen av bekvemmelighetshensyn, likegyldighet eller avmakt. Slikt åpner for vold. Men jeg tror ikke Norge er kommet aldeles skakt ut i denne sammenhengen. Det finnes menneskelige verdier som ennå holdes godt i hevd her i fedrelandet.

Apropos fedrelandet, Bye er også opptatt av nedbyggingen av Forsvaret.

- Jeg er en fredens mann og burde vært konsekvent og dermed fullblods pasifist. Men jeg har sett for mye til å greie det. Som gråsprengt sersjant med 9. april-komplekser i bakhodet, trenger jeg i hvert fall å ha en imaginær gammel Krag på veggen bak ryggen min.

Reiser ut

Og nå rykker Bye ivrig framover på stolen:

- I over femti år har vi vært medlemmer av NATO. Vi har til og med levd under «beskyttelse» av en vanvittig atomparaply, riktignok med nesa litt i været fordi vi nektet å ha atomvåpen på norsk jord. Under hele denne tida tør jeg tro vi var rimelig respektert for den innsatsen vi var i stand til å yte til eget og andres forsvar innenfor en allianse mot angrep utenfra. Vi hadde et folkeforsvar. Når dette legges ned, oppstår det mange problemer i samfunn rundt i landet som har vært avhengige av Forsvarets nærvær og virksomhet. Også i rent sivilt øyemed. Men legger vi ned folkeforsvaret, har dette også noe med moral, motivasjon og selvaktelse å gjøre.

- Nå ser det ut til at vi må vokte landet, kysten og oljeinstallasjonene med et slags liksomforsvar, og i stedet bygge opp en formidabel spesialstyrke som mot god betaling kan få reise rundt langt fra mor og være verdenspoliti sammen med de store gutta. Nei, jeg er nok blitt for gammel. Jeg har stor respekt for norske soldaters FN-innsats gjennom årene, men denne «erstatningen» for et folkeforsvar skjønner jeg lite av, sier Bye.

Han er imidlertid ikke for gammel til fortsatt å reise rundt i landet og gi til beste av sine dikt, viser og kåserier, sammen med sine musikervenner.

- Jeg trives best i slikt selskap.

Og selvfølgelig tar han veien fatt når 75-årsdagen skal feires.

- Kona og jeg reiser til utlandet for å slappe av. Vet ikke hvor ennå. Kanskje til Brooklyn, hvor jeg ble født.

On the road, buddy.

OLDTIMER: Han kunne ha vært et påfunn av Joseph Conrad. Men Erik Bye er virkelig nok, og 1. mars fyller han 75 år.Foto: TOM MARTINSEN