PER BLE YOUSEF: «Vi opplever et hat mot sønnen vår. Det er kjempetøft. Trusler og vonde ord. Venner som forsvinner.» Det skriver moren til den norske konvertitten Yousef Bartho Assidiq. Foto: Thomas Rasmus Skaug
PER BLE YOUSEF: «Vi opplever et hat mot sønnen vår. Det er kjempetøft. Trusler og vonde ord. Venner som forsvinner.» Det skriver moren til den norske konvertitten Yousef Bartho Assidiq. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

En sønn som er landsforræder

Når Per kom hjem og fortalte oss at han ville konvertere til islam kunne han ikke såret oss mer.

Jeg sitter her og leser om konvertitter i Dagbladet, og innser at jeg egentlig leser om min egen sønn. Per konverterte til islam i 2009. Etter det har han vært med på Migrapolis med faren sin, og vi har hatt to jenter som har fulgt oss som familie i ett år for å lage dokumentar om hvordan valget Per tok har påvirket oss som familie.

Kronikken til Linda Alzaghari forrige lørdag inspirerte meg til å skrive et par ord om hvordan det er å være mamma til en konvertitt. Jeg sitter og leser kommentarene Yousef får på bloggen sin og blir sjokkert, lei meg og sint. Der får han høre at han er en landssviker, bør oppsøke psykolog og blir ønsket god bedring. Er dette mitt gode land som jeg ønsker å få barnebarn i?

Når Per kom hjem og fortalte oss at han ville konvertere kunne han ikke såret oss mer enn dette. Vi var sinte og lei oss, og jeg gråt masse. Vi bønnfalt ham om å revurdere sitt valg. I tillegg ville han bytte navn! Per er oppkalt etter min bestefar som var den snilleste mann på jord, og det å ta bort navnet hans gjorde vondt langt inne i sjela. Da han ville bytte Bartho-navnet også var det nok! Det er navnet til pappa og bestefar som han setter veldig høyt. Heldigvis beholdt han dette navnet. Jeg tror aldri jeg vil klare å kalle ham for Yousef, det gjør fortsatt vondt. I etterkant har han fortalt at han byttet navn fordi det ble skrevet så mye negativt om han på nettet og i avisene, og familien fikk trusler og sjikane på grunn av medieoppmerksomheten rundt ham. Han ville ikke at familien skulle lide for hans valg.

Jeg var med til demonstrasjonen mot Dagbladets Muhammedkarikatur i 2010. Der hilste jeg på Mohyeldeen Mohammad og Arfan Bhatti. De oppførte seg hyggelig, men jeg ba Yousef om å holde seg unna dem etterpå. De hadde ett kaldt blikk jeg ble redd for. Yousef hadde tenkt på alt og jeg hadde to jenter som sto sammen med meg hele tiden. Når det ble litt bråk etterpå løp Yousef for å hjelpe til og jentene tok vare på meg, sammen med en forfatter som heter Olav Elgvin som holdt på å skrive bok om det muslimske miljøet. Jeg var kjemperedd, men kunne ikke gjøre annet enn å være der.

Yousef tok oss også med på den muslimske høytidsfeiringen Eid, i moskeen. Søstera mi var heldigvis med. Det var kjempeskummelt. Vi gikk inn i en stor bakgård, der sto damene på den ene siden og mennene på den andre siden. Det var som å komme 100 år tilbake i tid, det var rart og skremmende. Vi hadde med oss en av jentene som forklarte oss hva som skjedde, det hjalp masse. Hun presenterte oss for flere der og alle var søte og snille. Vi gikk for å spise og etterpå fikk vi være med Ung Muslim og andre for å bowle. Dette var et tilbud til barna og ungdommene på Eid. Der fikk vi anledning til å bli kjent med og prate med mange. Vi reiste hjem litt skremte, men mest lettet. Vi har vært med på muslimsk stand-up og politiske diskusjoner på Litteraturhuset. Vi har hilst på en del nå, og alle bortsett fra Mohyeldeen og Bhatti har gitt oss et godt inntrykk av miljøet.

Yousef har jo vært med på diskusjoner og mye i media, men noe som skremte meg var at PST fulgte etter ham og prøvde å bruke ham mot sine og spionere og gi PST tilbakemeldinger om hva som skjedde. Yousef ble så sliten av dem at det gikk utover helsa hans. Da han fortalte meg om dette ble jeg kjempesint. Jeg møtte opp på politistasjonen og ba om å få snakke med den som hadde ansvaret. Etter mye frem og tilbake snakket jeg med noen. Jeg var så sinna! Han roste Yousef fordi han brydde seg om ungdommene i miljøet og fordi han lærer dem gode verdier. Jeg ba han holde seg unna og sa at ikke det var greit å prøve å utnytte en med Asperger og ADHD-diagnose til å gjøre jobben for dem.

Etter at Yousef ble muslim har han funnet seg selv. Han har blitt roligere og mere opptatt av at alle skal ha det bra. Han viser oss respekt og vil at vi skal ha det godt. Vi er fortsatt litt urolige for veien han har valgt. Jeg søkte til min tro igjen, og det gir meg ro.

Så det som har forandret seg er at vi har egen stekepanne og kjeler til Yousef. Vi har blitt kjent med mange koselige mennesker. Vi opplever også et hat mot sønnen vår. Det er kjempetøft. Trusler og vonde ord. Venner som forsvinner. Til alle dere vil jeg si: hold dere unna. Vi beundrer vår sønn som tør å stå frem som han gjør. Vi er utrolig glade i ham.

Følg oss på Twitter