En sønns beretning om sin far

I «Flyktningen» krysser en sønn sin fars fotspor. Eller rettere sagt: Han vandrer i sin fars fotspor og snuser seg fram til og analyserer de ekskrementer som faren la igjen etter seg på sin vinglete ferd gjennom livet.

BOK: De fleste biografier skrevet av sønner og døtre gir et idealiserende og utglattende bilde av det fedrene opphav. På sitt svakeste kan de forfalle til de reneste hagiografier. Det er det absolutt siste man kan beskylde Jørgen Sandemose for. Framstillingen av mennesket Aksel Sandemose er langt på vei preget av hat og forakt. For deler av produksjonen til dikteren ved samme navn nærer han imidlertid til dels stor respekt og beundring.

BIOGRAFENS FØLELSER

og holdninger faller det lett å forstå og akseptere. At Sandemose gjennomgående oppførte seg som et svin og var en totalt uansvarlig person, torde være en kjent sak for de fleste litterært interesserte i dette land. I tidligere biografier er det allerede blitt lettet på sløret. Her blir det revet helt av. En rekke nye brikker føyes til, mange nye opplysninger legges fram, kjent for noen, ukjent for de fleste. Jørgen (som konsekvent kaller den biograferte for Axel eller Aksel) er ikke nådig. Retorisk spør han om noen kan være uenig i Helge Krogs ord om at hos denne mannen ble det «bare rov og ran og spekulasjon og utsugelse og pøbelaktighet».

Å TALE OM

omsorgssvikt i Aksels tilfelle er en mild underdrivelse. Han sviktet og utnyttet alle: Koner og barn, venner og elskerinner, så godt som alle han hadde kontakt med. Han var over alle grenser selvopptatt. Han var en ekte narsissist som svingte mellom grandios selvbevissthet og grenseløs selvforakt. Han hadde et sykt sinn. Han ble aldri voksen. Eller som sønnen så presist uttrykker det: Han liknet et barn som har sluttet å gråte. Det eneste forsonende element synes å være at han et stykke på vei visste det selv.

Rota til ondet ligger i barndommen, i forholdet til familien og det miljøet han vokste opp i. Både Sandemose selv og alle som har beskjeftiget seg med ham, er enige om det. I mangt liknet hans liv et eneste langt hevntokt for forseelser og overgrep, virkelige eller innbilte, som han ble utsatt for der. Han beskriver sin far som en homoerotisk karakter, dertil også en mann med incestuøse og pedofile tilbøyeligheter. Et sted betegner han ham også som kriminell. For å forstå og forklare disse egenskapene og tilbøyelighetene graver han dypere og går grundigere til verks enn de fleste før ham har gjort.

TIL HJELP TAR

han i bruk alle slags kilder og dokumenter, ikke minst farens egne tekster, både brev, opptegnelser og skjønnlitterære tekster. Her tar han ingen smålige hensyn til sjangerforskjeller. Langt på vei oppfatter han farens samlede skriftproduksjon som en eneste lang selvbekjennelse, men samtidig også som et gedigent forsøk på maskeringskunst. Det har han sannsynligvis langt på vei rett i. Sandemoses diktning er selvanalyse, mytologisering og tildekningskunst i en pærevelling. Han la ingenting klart fram, fordi han ville gardere seg, skriver sønnen. Likevel er ikke denne bruken av de skjønnlitterære tekstene helt uproblematisk. Diktning er ikke sannhet, og kan derfor heller ikke vurderes ut fra dette kriterium - selv ikke i en analyse av dikteren som privatperson.

Men biografien er et storslagent forsøk på å ta Sandemose med guarden nede. Når Jørgen går til tekstene, er han særlig opptatt av å skjelne mellom når faren taler «sant» og når han farer med løgn og fanteri. Så langt går han i den retningen, at det nærmest likner et litterært vurderingskriterium. Overfor den unnvikende selvanalytiker påtar han seg så å si den glassklare og kaldblodige analytikerens rolle. Det gjelder både på det dypt private plan og med hensyn til Sandemoses mildest talt vekslende og til tider temmelig tvilsomme politiske ideer. I Jørgens øyne var ikke faren bare en elitetenker med en grenseløs forakt for massen, men også en mann som ga uttrykk for fascistoide tanker. Men Sandemose var heller ikke uvitende om det. Jeg visste hvem en Hitler var, lar han en av sine hovedpersoner si. Problemet var at han var hurtig til å løpe fra sine egne utsagn når det passet seg slik.

JØRGEN OPPFATTER DE

fleste av Sandemoses personer som utspaltninger av forfatteren selv, som gestaltninger av ulike sider av hans psyke. Det gjelder både for de mannlige og de kvinnelige figurene, for i tillegg til alt annet oppfatter han også faren som en mentalt tvekjønnet person. Alt dette er vel og bra og har ganske sikkert noe for seg. Jørgen viser seg ofte som en habil tekstanalytiker. Især er han iherdig i sin søken etter navnelikheter, sammenfall i initialer, osv., både mellom faktiske og fiktive personer og fiktive personer i ulike tekster. I det hele oppviser han et stort skarpsinn når det gjelder navnesymbolikk - slik forfatteren selv gjorde.

I VISSE HENSEENDE

likner «Flyktningen» en tradisjonell biografi. Den følger den biograferte fra vogge til grav, fordeler vekta likelig mellom verk og liv og søker etter forbindelsen mellom de to siste størrelsene, ja, hva det siste angår, opphever han nesten dette skillet. Er det så «den nøgne sannhet» om Sandemose vi her får å vite? Det er ikke godt å si. Jørgen foregir et stykke på vei å løse «gåten Sandemose», til og med det evinnelige mysteriet som ligger bak myten om mordet i Misery Harbour. Det siste gir han en troverdig, om enn noe spissfindig «løsning» på. Biografen har i det hele en viss hang til spissfindigheter. Det gjelder blant annet hans analyse av janteloven, som all intellektuell akrobatikk til tross, ikke virker overbevisende på denne anmelderen.

«Flyktningen» kan nok likne, men er ikke en tradisjonell biografi. Den er en sønns beretning om sin far og hans diktning. Den er skrevet på distanse. Likevel spøker faren i kulissene. I dobbelt forstand vandrer altså sønnen i sin fars fotspor. Det ville således ikke være galt å bestemme boka som en essayroman, ikke ulik dem som Aksel Sandemose selv skrev - med en blanding av fortelling og kommenterende innslag, gjerne av et generaliserende og bombastisk slag, som når det heter at «den vestlige intelligentsia har et begrenset erfaringsfelt. Oftest aner den ikke selv i hvor stor grad den står under av maktbrunstig og patologisk 'filosofi'».

Her støter vi på en retorikk som far og sønn har til felles. I andre passasjer, for eksempel i skildringen av farens drikkeorgier, etteraper Jørgen en cool, hardkokt stil som også faren dyrket. Og i den siste, groteske og naturalistiske skildringen av farens dødsleie går han sin far en høy gang. Her, og i beskrivelsen av den grenseløst selvopptatte farens siste farvel med tvillingbroren Espen, feller han den endegyldige dommen over sin berømte og beryktede far, og lar bøddeløksa falle med en litterær kraft som er den domfelte verdig.