En sørgelig ungdomshistorie

Ellen Iris Lindvåg debuterte i fjor med en roman om oppvekst i særegent sektmiljø, der moren, Sol, var påtrengende nærværende og krevende, vaktmesterfaren fjern og gudhengiven.

De var to søstre, den ene, Erna, oppsetsig og opprørsk, drar sin vei da Irene er 10 år. Nå er Irene 17, Erna er på folkehøyskole, og vil ha besøk av Irene, da Sol er på sinnssykehus, på rekreasjon, som faren kaller det. Søstrene har bruk for hverandre, men de klarer ikke å åpne seg for hverandre.

Ensom

Irene føler seg ensom. Ikke når hun søsteren, barndomsvenninnen, Tiril, og hennes omsorgsfulle mor, Tone, alle er kommet på avstand. Tilbake blir en hjelpeløs omsorg for moren, og en stor ensomhetsfølelse, en forpliktelse overfor moren som hun ikke vet hvor hun skal plassere. «De gjorde et barn fortred», og vet ikke hva de skal gjøre med det. Nå går hun på skole, og hun klarer seg psykisk dårlig. Det er ikke den første inngående beskrivelse av et ungpikesinn og en ungpikekropp i norsk litteratur, men sjelden har en leser opplevd en slik hjelpeløshet.

Hun får en skolevenninne, som prøver å få henne med i en ungdomsgjeng. Hun gjør sine seksuelle erfaringer, som hun etterhånden utvider, men ikke riktig klarer å holde styr på. Hun nekter å være russ som de andre - heller ikke Trill som er kristenruss får tak på henne. Hun vet overhodet ikke hva hun vil når skolen er slutt.

Omsorg

Brigitte, skolevenninnen, skal i kibbutz i Israel. Trill skal nordover for å studere medisin. Selv er hun fornøyd med en jobb der hun selger garn og trikotasje. Ingenting hender: Bortsett fra at hun blir utstyrt med for stort ansvar og får overlatt kassen, som hun forgriper seg på. Hun legger ut på en kombinert tog- og haiketur, med et uklart mål: Et barndomsbekjentskap, som hun i det minste har påført ett arr.

Hun mangler på sett og vis ikke omsorg: Trill ser til henne, og hennes mor, Tone, byr henne husrom. Tyveriene fører henne i hendene på en slags psykolog, men verken hun selv eller omsorgspersonene ser noen rimelig utvei.

Beretningen er holdt i høyt tempo, selv om lite skjer: Det blir mest brokker omkring et tomrom. Selvfølgelig er det en sørgelig historie, som man godt kan tro på. Men det virker som om forfatteren har hatt hastverk, og de løse endene blir hengende: De lar seg kanskje ikke knytte sammen?