En sørgelig utgivelse

Her har det dessverre sviktet på nesten alle punkter.

BOK: Biografien er en historisk sjanger og må anvende historieskrivningens grunnprinsipper. Et av disse prinsippene er at framstillingen skal bygges opp av skriftlige samtidsdokumenter, enten fra den biograferte selv, fra hans nærmeste familie eller fra personer som kommer fra det samme sosiale miljø. Dessuten alle mulige andre relevante samtidsdokumenter.

Det skal svært gode grunner til for å bryte med dette prinsippet. At det foreligger ei erindringsbok som den biograferte har skrevet i sin alderdom er naturligvis ikke en slik grunn.

Ei slik erindringsbok er naturligvis bare en kilde til hvordan vedkommende så på sin barndom og sitt liv fra alderdommens utkikkspunkt. Å gi seg til å beskrive en persons barndom og liv med ei slik bok som hovedkilde blir meningsløst på flere måter.

Mangel på kilder?

For det første blir det en forfalskning å skulle gjenfortelle hva vedkommende allerede har fortalt, men nå som en tilbakedatert og objektiv kilde. For det andre blir det en meningsløshet å gjenfortelle det hovedpersonen alt har fortalt, det eneste redelige ville ha vært å trykke opp vedkommende erindringsbok og eventuelt supplert den med annet tilgjengelig biografisk materiale.

Jo Ørjasæter skriver at det ikke fins andre kilder til Nils Collett Vogts liv som guttunge enn erindringsverket «Fra gutt til mann», som poeten utga i 1932 i en alder av 68 år. Men det er en uhyrlig og usann påstand. For alle mennesker som født fra 1860-åra og utover fins det tallrike kilder. For å begynne med det helt enkle: Folketellingen i 1865 viser at ingeniør Jens og Johanne Vogt bodde sammen med sin sønn Nils som var født i Christiania i 1864 på Nordre Vilberg i Eidsvoll. De bodde sammen med tjenestepikene Stina Johannesdatter og Helga Halvorsdatter fra henholdsvis Tønsberg og Telemark. Familien Vogt bodde her til leie hos den ugifte Johannes Christoffersen, som var huseier og maler og bodde sammen med sin ugifte husholderske Gurine Thomasdatter. Folketellingen for 1875 gir enda flere opplysninger om familien som i alle fall tyder på at ingeniøren bodde på Eidsvoll til og med 1866.

Eidsvoll forsvant

Det er absurd at en anmelder ikke skal bruke mer enn ti sekunder på å finne ut at Nils Collett Vogt tilbrakte sine to første år på Eidsvoll (etter å ha vært født i Christiania). Dette er nytt i forhold til denne nye boka.

Nils Collett Vogt har ikke skrevet om dette i «Fra gutt til mann», og dermed har ikke Ørjasæter fått det med seg. Videre viser folketellingslista fra 1875 - som er tilgjengelig på Internett - at i Hegdehougsveien 7 bodde det i alt 47 personer, blant andre høyesterettsadvokat Rosing Heiberg, den ikke ukjente kjøpmann Christian Ludvig Meyer, men også en enke som fikk 24 øre i uka i fattigunderstøttelse og som også ernærte seg ved å vaske.

Skolearkivene?

Nils Collett Vogt sluttet på Katedralskolen i Oslo og tok eksamen på Hamar Katedralskole i 1884, hvorfor er ikke det rikholdige arkivet ved Katta benyttet for å skildre hans skoletid og hans konflikt med skolen? Var det mange som sluttet i hans klasse av samme grunn? Det er slikt en biograf må undersøke, ja, brenne etter å undersøke. Det er nettopp av slike grunner at biografier blir skrevet. Jo Ørjasæter holder seg til den versjonen Vogt ga av dette i 1932.

Dette holder ikke på noen måte, boka faller igjennom for alle de krav til research og kildekritikk som stilles til en moderne biografi.

Det er synd, for Jo Ørjasæter skriver godt, klart og effektivt, og han har i Nils Collett Vogt funnet et ypperlig biografisk emne.

Han har visst å dele framstillingen inn i presise små kapitler som står pent til hverandre. Men uten nye perspektiver, grundige kilde-studier, sosial og historisk ramme blir resultatet sørgelig og altså unødvendig svakt. Slik er bare trist for alle parter.