En sovjetisk Bovary

Vendingen som ikke kom.

BOK: «Sonetsjka» hører hjemme i en romantradisjon med fortellinger som av format er små, og som spenner over et levd romanliv, altså i et episk tidsforløp, men fortalt med kortromanens krav til pregnans og en presis, ikke for detaljert utmaling av begivenhetene. Et par nylig oversatte romaner kan sammenlignes med Ljudmila Ulitskajas roman: Sergio Pitols «Et ekteskap» og Juan José Saers «Affæren». «Affæren» er for lang til å bli kalt kortroman, men den nevnes fordi den sliter med noen av de samme problemene som «Sonetsjka».

Et liv

Temaet er Sonetsjkas liv, fra hun som ung og keitete bibliotekar (enda en kvinne bortreist i skjønnlitterære verker), møter Robert Viktorovitsj, en eldre kunstner, og får datteren Tanja. Sammen ser de årene gli forbi i et grått og fattigslig etterkrigs-Sovjet, noen ganger på eksistensminimum, andre ganger med noen flere materielle gleder å flyte på. Sonetsjka flyter uansett: Tålmodigheten hennes er endeløs, evnen til å sy sammen brukelige plagg av elendigheten er formidabel, og selv om hun ikke er den som først får nyte av godene når de dukker opp, snur hun alltid urettferdighet og misére til å bli noe man kan få nytte av. Til et visst punkt. Tida som skildres i denne romanen har mer i seg enn en grå drabantbyvirkelighet, eller flytting fra dårlige leiligheter til enda dårligere leiligheter, i en stat hvor mulighetene til velstand og personlig utfoldelse avhenger av viljen til opportunisme, eller stor oppfinnsomhet. Den eier Sonetsjkas mann, som har sluttet som kunstner, men via forkjærligheten for å lage papirmodeller til den elskede datteren, gjenoppdages han og blir kjent utover Sovjets grenser. Slik sett er den også, foruten de litterære innslagene, en roman om kunst.

Noe skjer

Oppe i romanens stødige gange skjer en vending. Inn i den fattige familiens hverdag flytter en ung og vakker polsk kvinne, tilsynelatende uskyldigheten selv. Hun blir boende hos dem, via Sonetsjkas godhjertehet. Det er da ting begynner å skje - eller skal begynne å skje. Men det er også her, og i valget av form, at problemene melder seg. Som i Saers «Affæren» skildres et lengre tidsforløp i et språk som sveiper på så stor avstand fra hendelsene at leseren aldri helt kommer inn i fortellingen. Den blir for refererende, og lider under at den vil være nær personenes historie; og ikke se dem fra en distanse. Etter min mening burde «Sonetsjka» enten vært utvidet til en episk fortelling, eller konsentrert mer utførlig om færre episoder. Det andre problemet, som romanen også deler med Saers «Affæren», er at vendingen kommer svært sent, og ikke får noen større konsekvens eller emosjonell virkning som kan løfte fortellingen, eller gir oss et nytt blikk på den.

«Perle»

Forlaget karakteriserer, ikke utypisk, «Sonetsjka» som «en vakker, liten perle (...)». Romanen ble for noen år siden nominert til den russiske Bookerprisen. Det ser ut til at visse bøker fører forlagsfolk, kritikere og priskomiteer inn i en fellespsykose, og slått ut av psykosen utroper et samlet korps virkningsløse romaner som denne til «en vakker, liten perle«. Det skal sies at Ulitskajas språk er godt, og det finnes presise og energiske formuleringer her som i en annen kontekst ville vært med på å gjøre det store, men når det samlende inntrykket blir så blekt, hjelper det lite. Oversettelsen til Marit Bjerkeng kan jeg ikke si noe større om, siden jeg ikke har lest den russiske originalen, og uansett kan for lite russisk, men som et norskspråklig verk er den grei nok. Det er ikke for ofte nyskrevne, russiske romaner dukker opp i norsk oversettelse, men når de gjør det, er det med forventing at i hvert fall denne anmelderen setter seg. Hvordan ser den russiske samtidsscenen ut? Ulitskaja er ikke av de yngre, hun kan regnes som en tradisjonalist, ifølge etterordet, og settes høyt i hjemlandet.