En spesiell kveld

31 år etter starten - og 29 år etter at de egentlig ga seg - framstår The Specials fortsatt som et helt spesielt band.

SKA, SKA, SPECIALS: The Specials, med vokalistene Neville Staples (t.v) og Terry Hall (i midten) og gitarist Lynval Golding på Øya fredag kveld. FOTO: ANDERS GRØNNEBERG/Dagbladet
SKA, SKA, SPECIALS: The Specials, med vokalistene Neville Staples (t.v) og Terry Hall (i midten) og gitarist Lynval Golding på Øya fredag kveld. FOTO: ANDERS GRØNNEBERG/DagbladetVis mer

||| KONSERT: Madness i fjor, Specials i år. Øyafestivalen har virkelig tatt tak i ska-reunionbølgen som startet for et par år siden og sikkert ikke varer altfor lenge. Men det er bare å hive seg med mens det varer.

Pen i tøyet Vokalist Terry Hall kommer slentrende inn i dress og med en røyk i kjeften. Bak ham står et band som vokser til ni når blåserne finner sine plasser. Det blir, naturlig nok, merkbart mer trøkk når blåserne fyller inn, men de er bare på små gjestevisitter for å krydre lydbildet.  

Lang ferie «Jeg beklager at vi tok så lang ferie — sånn ca 20 år», sier Neville Staples, som veksler med Terry Hall om å ha hovedvokalen. Begge har vært med siden før bandet ga ut sine to eneste «ordentlige» album som The Specials i 1979 og 1980.

Og det er materialet fra disse to som stort sett fyller de 70 minuttene på Øya seint fredag kveld, med hovedvekt på debuten — fra åpningen «Do The Dog», via «Gangsters» og «Monkey Man» til «(Dawning Of A) New Era» og selve juvelen, «A Message To You Rudy». Denne, selve signaturlåten til The Specials, åpner det Elvis Costello-produserte albumet som, i likhet med Madness-debuten «One Step Beyond» fra samme år, er blitt en klassiker fra den britiske ska-æraen. Men i motsetning til Madness, har ikke The Specials nytt materiale å vise til.

Og — de trenger det heller ikke.  

Grunnrytme Som forløper til reggae, har ska-musikken en grunnrytme som følges hele veien. Låtene blir på en måte variasjoner rundt denne grunnrytmen, som er en invitasjon til å danse. Det er ikke så mye plass til det på Øyas sjøside, men armene er høyt hevet. Og — det er fullt mulig å trampe takten. Bandmedlemmene står derimot knapt stille på scenen, og konserten blir fort den festen publikum har håpet på.

Og om presisjonen ikke er hundre prosent verken på vokalen eller den skarpe gitaren som er en så viktig del av lydbildet hele tida, veies det opp av en ærlig vilje til å gjenskape den spesielle tida da denne musikken ble skapt. At vi blir snytt for det mange med meg mener er bandets aller beste låt, «Ghost Town», som kom midt under raseopptøyene i Brixton, London i 1981, får vi heller bare leve med.
Kanskje skyldes det at den er skrevet av Jerry Dammers, det eneste originalmedlemmet som ikke ville være med og «leke» da The Specials for et par år siden besluttet å ta opp igjen tråden.  

Antirasistisk På repertoaret står også «Doesn't Make It Alright», som er et statement for bandets antirasistiske  holdninger —  både fordi de som band var tidlig ute med å mikse hvite og svarte musikere og i tekst: «Jeg er hvit, jeg er svart, vi trenger ikke hate hverandre, vi trenger ikke slåss».

Engasjementet ble tatt med videre da Dammers fortsatte uten Hall, igjen under navnet The Special A.K.A. — som fikk en hit med «Free Nelson Mandela».  Den fant heller ingen naturlig plass denne kvelden. The Specials roer i stedet ned med 40-tallssviska «Enjoy Yourself (It's Later Than You Think)», Clash-låta «White Riot» og helt til slutt «You're Wondering Now».  

Og ja, det er bare å lure på om de har fått blod på tann, eller om det blir med denne gangen. Kanskje er det like greit å la det bli med den deilige mimringen.