En spirende dialog i Qom

LITT SØR FOR Teheran ligger Qom, som med sine 33 presteskoler og 180 religiøse forskningssentere er et fokus for islamske studier i hele den shia-muslimske verden. Her studerte og virket Imam Khomeini og andre ledere av den islamske revolusjonen, og her studerer fremdeles titusener av teologistudenter på heltid. Noen iranere kaller det «de dødes by», ikke bare fordi det ligger ved to salte sjøer der lite gror, men fordi Qom er senter for den religiøse legitimering av revolusjonen. Her ble det også nylig holdt en internasjonal konferanse om menneskerettigheter, med støtte fra FN og deltakelse fra amerikanske og europeiske forskere, deriblant norske. Men hva slags dialog om menneskerettigheter kan det bli i Qom?

Historien til vertsinstitusjonen - Mofid universitetet - gir noe av svaret. Det er et privat universitet, oppkalt etter en fremtredende islamsk teolog fra det 11.århundre. I sin tolkning vektla Mofid i første rekke fornuft, og deretter Koranen og tradisjonen, understreket en iransk forsker på konferansen. Mofid var altså ingen tekstualist. Blant de mange han senere inspirerte var en gruppe teologistudenter i Qom på sjahens tid. De var også politiske aktivister og ble fremtredende personligheter i revolusjonen.

EN AV DEM VAR storayatollah Mousavi Ardebili, en nær kollega av Imam Khomeni. Etter revolusjonen fikk storayatollahen høye verv, inkludert utnevnelse som høyesterettsjustitiarius. I den stillingen tolket han spørsmål om rett og galt og tilhørende straffeutmålinger med pisking og henging som forsterket vestlig oppfatning om at en uoverstigelig kløft skilte den islamske republikken fra Vesten. Litt senere, i 1988, grunnla han universitet som fikk Mofids navn og hvis formål blant annet er å studere vestlig kunnskap innen humaniora og samfunnsvitenskap i et islamsk perspektiv. Under president Khatami ble universitetet forbundet med reformtekningen. Mousavi Ardebili er fremdeles universitetspresident. Hans sønn (utdannet i Canada) leder universitets senter for menneskerettigheter, og var vertskap for årets internasjonale konferanse.

Offisielt presenteres historien om Mousavi Ardebili og universitetet som et kontinuum der den røde tråden er å utforske og dra fordel av vestlig tenkning i lys av islamske prinsipper, - et velkjent tema innenfor en meget større historie om forholdet mellom Vesten og Islam. Således var høyesterettsjustitiarius Mousavi Ardebilis viktigste funksjon å revidere iransk lov i henhold til shia-islamske rettsprinsipper. I en tale i 1995 (gjengitt på Mofids webside), sier universitetspresident Mousavi Ardebili at Qoms mange presteskoler lenge har produsert utilstrekkelig kunnskap for et moderne samfunn. Dette var han og andre teologistudenter klar over allerede i studietiden, men ikke før etter revolusjonen fikk de anledning til å etablere et universitet som systematisk kunne studere og vurdere vestlig samfunnskunnskap.

I DAG TILBYR universitetet bachelor- og mastergrad i økonomi, statsvitenskap, juss, og filosofi og mye av pensumet er beregnet på arbeidsmarkedet i et moderne iransk samfunn. Juss er populært (privatrett i kontrakt og handel, samt folkerett), og økonomistudiet handler mye om olje og energi, makroøkonomiske spørsmål og økonometriske metoder. Det er fjernt fra Qoms profil som prestefabrikk. Og om den internasjonale konferansen er en indikator blir det innenfor filosofi og statsvitenskap lagt vekt på klassikerne i vestlig tenkning.

På konferansen ble Kant og Hegel diskutert. Rasjonalistenes fremste talsmenn - Locke, Mill og Rousseau ble hentet fram. Også Habermas ble flittig sitert, i 2002 besøkte han forøvrig Tehran universitetet og fikk en overstrømmende varm mottagelse. De fleste innleggene som handlet om liberalisme, konstitusjonalisme og deliberativt demokrati ble gitt av vestlige forskere. Men innleggene var nøye valgt ut på forhånd av konferansekomiteen og ga uttrykk for at hensikten var å eksponere tilhørerne for Vestens klassikere.

I andre tilfeller var hensikten uklar, men konsekvensene desto tydeligere. En iransk forsker la frem et dokument om menneskerettigheter i Kants perspektiv. Diskusjonen ble holdt i samme språk, men egentlig handlet den om kulturrelativisme og universelle verdier, om hvorvidt FNs instrumenter for menneskerettigheter er universelle og dermed gjelder også for Iran, eller om tradisjon og religion er sterkere begrunnelse. Ingen nevnte Irans omstridte rettspraksis og straffeutmåling, som for kritikere eksemplifiseres av tilfellet Atefeh Rajabi, ungjenta som ble drevet til prostitusjon, idømt 3x100 piskeslag og til slutt hengt. Et spørsmål fra en nederlender om islamske retteferdighetsbegrep ble ikke besvart.

FØRST I DISKUSJONEN om kulturelt mangfold og kvinners rettigheter gikk iranske deltakerne på offensiven. Mullaher og ikke-prestelærde forskere samt konservativt kledde iranske kvinner hevdet at forbud i Tyskland og Frankrike mot at kvinner i offentlige stillinger får bære hijab, viser at vestlig liberalisme er et tomt skall. Forbudet blottstiller demokratiets undertrykkende funksjon. Ikke minst viser det Vestens fundamentale fiendtlighet mot Islam. Her - i spørsmålet om skautet - var det som om alle politiske motsetninger mellom Iran og ikke-muslimske land kom til uttrykk

Også andre underliggende motsetninger kom til syne. En mullah la frem et notat som konkluderte at menneskekloning ikke representerte et brudd på internasjonale menneskerettighetsprinsipper (og, usagt, at sistnevnte derfor ikke var mye verdt). Han fikk bitende kritikk av iranske forskere for å foredra på et område der han var totalt uvitende.

Teologer skulle holde seg langt unna spørsmål om kloning og genetikk, sa de. Diskusjonen ble heftig og høyrøstet.

Virkelig dialog, med andre ord, ble det først når iranerne snakket med hverandre. Det kom også til uttrykk i reaksjonene på et innlegg fra en eksil-iranere. Han var direkte i sin kritikk av utviklingen i landet: den yngre generasjonen har snudd ryggen til revolusjonen. Dette var å gå for langt, mente noen iranske deltakere. Ikke fordi han sa det - vi sier det samme selv, hevdet de - men fordi det ble sagt mens utlendinger var til stede.

EKKOET AV DEN konklusjonen høres andre steder i Iran, og spesielt blant dem som mener at iranerne selv må få bestemme farten på reformene. Vesten kan hjelpe til ved å legge sine klassikere og rettferdighetsprinsipper på bordet til beskuelse, kritikk og refleksjon, og ved å anerkjenne svakheter i egen logikk og politikk.

Direkte press, derimot, kan til tross for gode kantianske intensjoner lett skape motreaksjon, polarisering og styrke konservative krefter. Da heller en spirende dialog i fornuftens ånd, slik hensikten var med konferansen i Qom.