En splittet helhet

Paul Claudel sa om Baudelaire at hans stil var en blanding av Racine og moderne journalistikk. Racine inkarnerte den klassiske, opphøyde diktning. I det sjiktet beveget også Baudelaires poesi seg.

Samtidig var han en dikter som rettet seg mot sujetter og forhold ansett for å være poetisk uverdige. Han hadde en hang til det prosaiske og frastøtende. Uteliggere, prostituerte, fillesamlere ble assimilert i hans totale poetiske univers.

Disse elendige individer fikk stå i slående kontrast til skildringer av fabelriker, skjønne ekstatiske kvinner, privilegerte tilstander der alt er vellyst, harmoni og sødme. Han kunne gi den opphøyde stilen et prosaisk brudd, et fall. Han kunne gjøre det groteske, makabre til gjenstand for en poetisk apoteose. Og ofte er det dikteren selv som slik splittes mellom syn og sagn. Han fornedres i syn og foredles i sagn:

Groteske hengde, dine smerter liknar mine!

Eg såg dei lause delar dingle på din kropp

og kjende brekningar i munnen stige opp

i likskap med ein galdestraum av gammal pine.

Og denne spennvidden, dette spriket i hans poesi kan godt finne sted innenfor ett og samme bilde. Allerede tittelen på hans diktverk er i så måte megetsigende: «Det Ondes Blomster.» Smerten, ondskapen framtrer i skjønnhetens bilde. Og en linje fra et ufullendt dikt sammenfatter, iallfall delvis, hans poetiske prosjekt: «Jeg har tråkket i søle og skapt det om til gull.»

Det er altså ikke bare skjønnheten og harmonien som har hjemme i de utsøkte aleksandrinene, men også det frastøtende og lave. Og det nye utvalget av Baudelaires poesi, «Reisa og andre dikt», viser til fulle dette spennet i stilnivå og tema. Ja, det virker som om gjendikteren Haakon Dahlen har hatt til hensikt å få fram den baudelairske dobbelthet idet han konsentrerer seg om syklusene «Det vondes blomar», «Vinen» og «Døden». Nesten kuriøs er avdelingen «Forbodne dikt». Døden og hesligheten fikk passere, men de erotiske diktene ble rammet av sensuren.

Sentralt i utvalget står det store diktet «Reisa», som har det tradisjonelle «reisen over havet» som tema, det bringer de reisendes edle historier og rike erindringer. Men det er også et dikt som allegoriserer livet - vi er alle chartret for den store og siste reis mot døden:

Å død, du gamle sjøkaptein, la ankret lette!

Vi trøytnar av vår heim, å Død! Gjer seglet klart!

Om hav og himmel, svart som blekk blir hastig tette,

så brenn i hjartet vårt eit bluss - så blankt og bjart!

Er det egentlig noe å utsette på Haakon Dahlens finstemte og samstemte gjendiktning? Av og til føler jeg at han faller ut av rytmen. Av og til stusser jeg over hans ordvalg, noen ord er for franske: magnifikk, kriminell, sjarmera, pikante o.l. Men det ødelegger ikke helhetsinntrykket. I forordet forteller han at han er i ferd med å fullføre gjendiktningen av de gjenstående onde blomster. Det vil bli en bragd og en begivenhet.