JANUARPOET: Tor Mindrebø har skrevet dikt siden han lærte å skrive. — Skrivinga er en av mine verdifulle livskanaler, sier han. Foto: Roald A. Jørgensen
JANUARPOET: Tor Mindrebø har skrevet dikt siden han lærte å skrive. — Skrivinga er en av mine verdifulle livskanaler, sier han. Foto: Roald A. JørgensenVis mer

En spontan-poet går til topps for første gang

Tor Mindrebø blander sorg, savn og humor i månedens dikt.

(Dagbladet): — Hei, dere poesiens frontkjempere! Så veldig trivelig å bli plukket ut blant verdige finalister. Det flyter mye gull forbi her på DK, og å bli sett i denne elva av ord er en hedersbevisning i seg selv!
 
Det skriver Tor Mindrebø, en av fem januarfinalister i Diktkammeret denne måneden.
   
— Men dertil er du månedens poet, hva sier du til dét?  

— Det gjør meg glad innvendig, akkurat der inne som diktene og delingene mine kommer fra.

Sorg, savn og humor
Det er første gang han blir månedens poet, og det er diktet «da far min døde» som fører ham til topps. Diktet er det første i en serie på hittil tre dikt (les alle tre til høyre lenger ned i saken).

— Vil du fortelle litt om bakgrunnen for disse dødendiktene? Hvordan kom ideen til deg, og hvordan har du jobbet med dem? 

— Dødendiktene mine handler om dyp kjærlighet til mennesker jeg har mistet — fysisk eller mentalt — og om overlevelse. Døden er nesten alltid hjertelig tilstede som en del av dette vakre livet. Ideen har kommet til meg hver gang jeg går i begravelse til gamle historiebærere som dør her i min lille provins. Jeg går med pappas slips og slipsnål, og tenker hver gang at det var kult å rappe dem fra ham. Han er jo død, likevel så levende for meg. Vi snakker gjensidig kjærlighet her — en fin oppvekst.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

— Visste du straks at de ville bli en rekke dikt — og blir det flere?  

— Det ante jeg ingenting om da jeg skrev «da far min døde», så svaret er nei. Om det blir flere? Det skal du ikke se bort fra. Og far min er jo fortsatt død, mens minnene lever gylne og varme ... Sorg svinner, savn vokser.  

— Diktene er både sterke og ladede og morsomme. Hvordan har du jobbet for å få fram disse motsetningene?  

— Motsetningene bor og kommer og går og småsnakker sammen, parallelt i hjernen og hjertet og pennen. Jeg har i grunnen bare levd og tenkt og følt, i ymse rekkefølger. Jeg spontanskriver, jeg endrer sjeldent det jeg setter på blokka før jeg publiserer delingene mine — med mindre de rekker innom blokka før de havner på Diktkammeret, da.   

Verdifull livskanal
Langt fra alt han skriver er innom skriveblokka, forteller Tor:

— Jeg skriver ting av varierende kvalitet. Hundre prosent ærlighet er resultatet, det kan jeg leve godt med. Og i dette flotte poesiens forum får jeg gode tilbakemeldinger og innsiktsfulle forslag til endringer på min ustanselige hjernestrøm. Takk til medpoetene mine her på Dagbladets Diktkammeret som leser og mener. Det betyr mye. Veldig mye.  

Han har skrevet dikt siden han lærte å skrive:

— Og siden den dagen tidlig på 1970-tallet har skrivinga også gitt mening. Den er en av mine verdifulle livskanaler. Alle trenger kanaler, utløp, mening. Jeg er klein til å tegne, og imponerende dårlig når det kommer til tall (jeg lever godt uten eksamen artium), men rimelig god til å synge og spille, og glad i ord.  

— Hva får deg til å skrive?  

— Dette er det umulig å svare intelligent på. Mine vakre tre barn. Kjæresten min. Livet. Det å leve. Øynene mine, ørene mine, huden min, hjertet mitt. Velg på øverste hylle.

Vi gratulerer januarpoeten — med Helge Torvunds januarjurykommentar:

Driv og uro
Klede og pynt er bilete me gjerne nyttar på det overflatiske, på fasaden, det som kanskje tek lett på tilværet, lagar eit ønska bilete og beveger seg på yta. Enjambement, versebinding; det å la ei linje vera framhald på den som kom før og så igjen gjerne byrjinga på linja som kjem etter, kan i nokre dikt verta påtatt og effektmakeri. Ein overflatisk teknikk. Men brukt på rette måten, som her, kan ein oppnå både driv og uro, samanheng og overrasking.

I «da far min døde» flettar poeten saman eit dikt av desse to elementa, overflate og versebinding, og skapar med det eit dikt som har ei underleg og undrande framdrift. Med enkle grep skildrar diktaren eit foreldrepar som ikkje har hatt nokon overflod av pyntegjenstandar. Ei einaste slipsnål, og det at det var lett å finna fram i smykkeskrinet, det seier sitt. Me ser ei sorg som dikt-eget har funne ein måte å leve med. Men diktet held oss litt på avstand. Sjå her! Slips og slipsnål! Det er ei litt underleg måte å vise sorg på. Så kjem avslutninga og forklarer dette på eit vis — men ikkje som eit svar, meir som noko meir å tyggja på; Ja, me gjer det slik i vår familie. Me tek litt lett på døden. Og det er verre for den enn for oss.  

Diktet vert ei overraskande minnetale og ein tekst som peikar på mykje underliggjande utan å bli sentimentalt. Eit dikt som er godt å lesa, men som bit seg fast fordi det inviterer oss til å nettopp ikkje slå oss til ro med det som er sagt. Til å ikkje bli på overflata.  

For juryen, 
Helge Torvund

DIKT I DAGBLADET: • Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre. Ungdomsforumet Skolekammeret (startet 2003) er fra 1. desember 2014 lagt ned.
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). En finalist blir kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)