Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En sporvogn til besvær

Ungdom helt ned i barneårene ramponerer Oslos t-banevogner med skarpslipt stål og fresende spraybokser foran øynene på skrekkslagne passasjerer. Og et nytt monster er skapt: «Trashing».

Skjønt nytt: Før het det «hærverk», og som uttrykk for blind destruksjonslyst utagert på døde ting var det her før t-banens tid. Det nye er at vandalismen utføres som geriljaangrep på t-banevogner, som knuses og sprayes ned foran øynene på vettskremte og følgelig passive passasjerer. Dessuten er det nytt at vandalene er så unge, helt ned i 13-årsalderen. Fenomenet sies å være storbyamerikansk i sin opprinnelse, knyttes med tvilsom logikk til hiphopkulturen (graffiti, tagging), og har som så mye annet fra det store landet nådd våre skinneganger via Stockholm.

  • Så mye om historikken. Hærverk er hærverk uansett, og når en hettekledd mikrohær i altfor store bukser ramponerer Oslo Sporveiers vogner for anslagsvis 40 millioner skattebetalerkroner, stiger et forargelsens brus. Selv i denne Røkke-tid er 40 millioner kroner mange penger må vite, hele åtte prosent av de anslagsvis 500 millioner kroner Oslo kommune årlig snytes for i form av skatteunndragelser, og ramponerte t-banevogner ser mye styggere ut enn skattesnyteri. Denne mer subtile formen for misbruk av felleskassa er jo stilltiende akseptert selv i de best ekviperte kretser, og er nærmest blitt en folkehobby på linje med litt hjemmebrenning (til eget bruk, selvsagt), litt smugling (til eget bruk, selvsagt) og litt råkjøring (når den jævla køen bare går i 80 og promillen helt sikkert er under grensa, om den ikke akkurat er helt null).
  • For mange har «trashing» kommet til å bety vandalisme av samme slag som tagging og graffitimaling. Nå er det ikke alle som mener at graffiti nødvendigvis er vandalisme - blant andre har teologistipendiat Carl Petter Opsahl her i avisa gitt uttrykk for vel begrunnede motforestillinger - og uansett skal vi være varsomme med å sette likhetstegn mellom det å etterlate seg fargesterke spor på vegger, murer og gjerder og det å knuse t-banevinduer og sprette opp t-baneseter. Det første er tross alt del av en svær, internasjonal ungdomskultur, hiphopkulturen, det siste inngår, om noe, i en lang tradisjon som spenner fra istykkersparking av brusautomater via hverdagslig ruteknusing til biltjuveri med påfølgende krasjing. Det kalles hærverk, og er sånn sett like mye et bygde- som byfenomen.
  • - «Trashing» er hærverk og forkastelig, det har ingenting med graffitimaling eller hiphopkulturen å gjøre, sier en kjent graffitimaler, og tillegger med uimotståelig logikk: «Vi maler jo for at det skal synes, og enhver idiot som knuser ei t-banevogn må jo fatte at den vogna vil bli tatt ut av trafikk.»

På spørsmål om «trashing» er en USA-importert, ideologisk begrunnet protest mot barn og unges stadig hardere livsvilkår i de fattige bydelene, er han like avvisende: - Nei, jeg ser det ikke slik. Jeg kjenner ikke til noen slik «bølge», og når ikke jeg gjør det, gjør iallfall ikke norske 13- og 14-åringer det. Og i Oslo er det like mange vestkantunger som østkantunger som «trasher» t-banevogner.

  • Påstand? Ja visst, men ikke en påstand som uten videre kan avvises. Derimot er det nærliggende å stille et ubehagelig spørsmål: «Hva er det som får noen unger og ungdommer til gå løs på t-banevogner med kniver og spraybokser?»

Spørsmålet er ubehagelig, fordi det bærer i seg en mistanke om at svaret kan bli det. Svaret kan komme til å inneholde noe om en del barn og unges oppvekst- og livsvilkår i den norske storbyen, og dette «noe» kan komme til å ramme både skattebetalere og skatteunndragere til like.

  • 1. mai 1979 våknet Oslos befolkning til en slags sjokktilstand. I løpet av natta var området rundt Studenterlunden blitt til en slagmark. Ungdom hadde samlet seg og gått til angrep på speilglassrutene langs byens paradegate, Karl Johan. Noen sa det var en reaksjon på uvettig politiopptreden, de fleste anså det som utslag av «pøbelmentalitet» og ropte på strengere straffer. Noen få spurte om vandalismen kunne ha noe å gjøre med hva slags livsvilkår Oslo bød ungdommene i de nye drabantbyene.

Nå, under år 2000s mye hardere himmel, 21 år og enda flere nedlagte tilbud seinere, hevder enkelte at «trashernes» angrep på t-banevognene skyldes aggressiv opptredenen fra Oslo Sporveiers private lovhåndhevere, vekterne. Selvsagt blir en slik teori avvist, og erstattet av ropet på en enda mer uforsonlig «zero tolerance»-holdning. Den er iallfall en amerikansk import og ikke nødvendigvis en norsk idealløsning, med mindre man oppfatter det som en «løsning» å flytte vandalismen over til andre åsteder. Det kan betraktes som en variant av «feie problemene inn under teppet»-metoden, en metode som har vært praktisert i Oslo i årevis, men - må vi vel innrømme - med lite hell.

  • Ingen forsvarer «trashing». Men det virker heller ikke som om plagsomt mange er opptatt av å forstå den som et fenomen, et symptom. Aller minst virker engasjementet i så måte hos de styrende politikere med miljøbyråd Merete Agerbak-Jensen i spissen. Hvorfor det?

Kan det være mistanken om en gjennom flere tiår fattiggjørende politikk, kulturpolitikk som ungdomspolitikk, som gjør det så smertefullt å betrakte ramponerte t-banevogner og graffitimalte vegger i det offentlige rom? Kan det, tvers gjennom alle partier i Rådhuset, dirre en mistanke om at de har skapt en by som i sitt uskjønne, markedstilpassede ytre har gitt næring til et gradvis voksende raseri, som i sin blindhet begynner å gå løs på de nærmeste symbolene?

  • Angrepene på fasader og t-banevogner kan saktens gi næring til en slik mistanke. I hælene på den lurer frykten for at aggresjonen i neste runde skal ramme levende mennesker. Da blir ropet på «zero tolerance» et nærliggende forslag, men gud hjelpe oss alle sammen om det, i all sin avmakt og midlertidighet, skal få lov til å bli løsningen.
DETTE ER RESULTATET: «Trashing» har definitivt kommet til Skandinavia. Dette bildet er fra en av Danske statsbaners vogner. Oslo Sporveier nekter pressen adgang til sine ødelagte t-banevogner.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media