En spurv i tranedans

Da vi for få år siden arbeidet med isbjørn og rein på Edgeøya og Barentsøya på Øst-Svalbard, krysset vi havstykket som heter Storfjorden på snøscooter. Det var praktfulle turer over isen, rundt fastfrosne fjell fra breene i nord og råker fulle av fugl, nå og da forbi en bjørn som var mer interessert i ringsel enn i oss. Disse turene kan ingen lenger gjøre. Storfjorden er nå åpen året rundt, slik stadig mer av Arktis er det. Derfor planter russerne flagget sitt på havbunnen på en isfri nordpol, i kappløp med Norge og de øvrige polarnasjonene om å tilrive seg mest mulig av det døende Arktis. De ignorerer at Arktis’ problem er jordas og menneskehetens problem, som bare kan løses med bredt og framsynt internasjonalt samarbeid.

Det oppstår et nytt hav på jorda. Dette er en hendelse på nivå med istider og kontinentaldrift. Noe liknende har aldri skjedd i menneskenes moderne historie. Årsaken er menneskeskapt klimaendring. Den beste forskningen vi har tilgang til, forteller oss at konsekvensene kan bli dramatiske for både Arktis, oss og ikke minst det fattige folkeflertallet i sør. Men nedsmeltingen av polisen har foreløpig ikke fått et politisk svar som står i noe rimelig forhold til disse dramatiske realitetene.

Nordområdemeldingen regjeringen la fram i fjor, skulle være svaret på det utenriksminister Gahr Støre kalte «Norges viktigste utenrikspolitiske utfordring». Men svaret ble skremmende tradisjonelt: Norges hovedinteresse i nord er mer nasjonal kontroll over mer areal og mer ressurser.

Det nærmeste den nye politikken kom noe nytt, var at olje og gass nå er blitt den norske nordområdepolitikkens dominerende drivstoff. Regjeringen ser bort fra den beske ironien i dette: Når Arktis smelter og åpner helt nye geopolitiske utfordringer og offentligheten med stigende forferdelse debatterer klimaproblemet, så skyldes det jo ikke minst overdreven bruk av petroleumsressurser. Likevel er Norges svar å sette hundretalls milliarder inn på å akselerere vårt bidrag til problemet: Statsbudsjettets «klimapakke » er en start, men lommerusk i forhold til petroleumssatsingen. Mens alle jordas land, skyldige som uskyldige, må ta klimaregningen som ligger igjen etter blant annet Norges voldsomme velstandsøkning, så er Norges bidrag å sette alle krefter inn på å tilrive seg mest mulig av de klimaødeleggende oljeressursene som nå blir tilgjengelige i nord – og kanskje noen fiskebestander, om de skulle overleve klimaendringene.

Sammen med de andre arktiske landene har Norge lagt fram nye kart over den arktiske havbunnens topografi for FNs Havrettstraktat, med krav om enorme utvidelser av nasjonale sokkelområder. Regjeringen har antakelig rett i at denne strategien teknisk sett hviler på trygg folkerettslig grunn. Det er når Norge synes å mene at en slik strategi og havrettstraktatens mekanismer dermed også vil løse de internasjonale utfordringene i nord og gi den politiske stabiliteten og miljøløsningene som Arktis sårt trenger, at en må undres. Fordi:

Ikke bare har mange og viktige stater unnlatt å ratifisere Havrettstraktaten. De er ikke bundet til å akseptere løsninger basert på traktaten. Men først og fremst har neppe noen av underskriverne tenkt seg at traktaten skulle brukes av fem privilegerte arktiske nasjoner til å monopolisere hele Arktis og ressursene der – for øvrig fem nasjoner som er blant de mest ansvarlige for klimaendringene. Er det rimelig å ta for gitt at de vel 200 ikke-arktiske nasjonene vil akseptere dette? Sjansen er vel så stor for at en slik strategi vil sette både Havrettstraktaten i fare og provosere fram internasjonal handlingslammelse og konflikt i nord.

Selv om det er store geografiske og politiske forskjeller mellom Arktis og Antarktis, er det også viktige likheter. Lærdommen er at i regioner med enorme økologiske verdier og potensielt store økonomiske ressurser kan uregulert konkurranse mellom nasjoner skape konflikt og naturødeleggelser. I Antarktis tok verden ansvar på en forbilledlig måte: Nasjonene innså hvor farlig konflikt her kunne bli, la sine territoriale krav «på is» og vernet Antarktis for lang tid gjennom Antarktistraktaten og den tilhørende Miljøprotokollen.

Til våren får utenriksminister Støre en ny mulighet til å plassere Norge i rollen vi burde ha i nord: Grønland og Danmark har invitert de fem arktiske nasjonene til møte om det nye polhavet i Illusissat på Grønland i mai neste år. Ifølge Jyllands-Posten skal Illusissat-møtet bidra til at «oppdelingen av Polhavet skjer på fredelig vis», altså en henvisning til det mye medieomtalte «nye kappløpet om Arktis».

Norge bør her gå i spissen for et bredt og forpliktende internasjonalt samarbeid og på nasjonal moderasjon i Nord. Norge bør si seg villig til å legge sine krav på utvidet kontinentalsokkel «på is» og inntil videre avstå fra å utnytte petroleumsressursene der. Da kan vi få troverdighet som initiativtaker til en prosess for en bred, internasjonal Arktis-avtale med miljø, klima og samarbeid som grunnleggende forutsetninger.

Også gjennom Norges formannskap i Arktisk råd under Det internasjonale Polaråret 2007 har vi et historisk ansvar og en ypperlig mulighet til å ta føringen. De arktiske parlamentarikerne og Nordisk ministerråd etterlyste i fjor at noen skulle gjøre nettopp det. Lite har skjedd siden. Norge, som nå er sklidd ut av listen over internasjonalt interessante fredsskapere, har en ekstra gevinst å høste på å være den nasjonen som viser vei gjennom selvpålagt tilbakeholdenhet og globalt ansvar. I den tradisjonelle ressurskampen som dagens nordområdepolitikk går inn i, blir Norge en spurv i tranedans: Et maktarrogant Russland og et USA med fokus på egne interesser vil neppe støtte oss, og det er begrenset grunn til å håpe på internasjonal sympati for styrtrike Norges nye freske territorialkrav. At Russland og USA neppe vil hilse et forslag om en arktisk overenskomst velkommen, understreker bare hvor viktig det er at noen lanserer forslaget. Ved å gå foran i moderasjon og global ansvarlighet vil Norge kunne få en sympati og et nettverk som selvhevdende alenegang ikke vil gi.