Les også: EOS-utvalgets pressemelding om E 14ALLEREDE TIDLIG på nittitallet innså forsvarsledelsen i Norge at man var alt for avhengig av andre lands overskuddsinformasjon innen etterretning. Tanken på egeninnhentet materiale meldte seg. Balkankrigene raste og det var den farligste form for etterretning man skulle utføre. Human intelligence.

Operatører skulle fysisk inn i konfliktområdene, der de skulle ta bilder og skaffe informasjon om militær styrkeoppbygging, politikk og alt som var viktig å vite før man engasjerte seg militært. I praksis førte dette til at Ola Kaldager og hans kolleger begynte å verve personell blant norske offiserer og spesialstyrker.

Svært få meldte seg. Det førte til at Kaldager utvidet vervekampanjen til å gjelde HV-personell og sivilt ansatte. Men Balkan var farlig og operasjonene endte ikke alltid med suksess. Man forsto raskt at en måtte bygge egne ressurser fra bunnen av og trene folk spesifikt til denne type tjeneste.

E 14 var født.

FOR DEM SOM interesser seg litt for historie vil en se ganske raskt at Norge helt siden andre verdenskrig har holdt seg med hemmelige grupper som har hatt et distansert forhold til den norske etterretningen. De første av dette slaget var Femmannsgruppen, senere kjent som Stay Behind.