VAR SPIONLEDER: Fredag kunne VG avsløre at Norge i ti år har hatt en hittil ukjent, norsk spionorganisasjon kalt E 14. Kronikkforfatteren mener det er for stor anledning til å hemmeligholde informasjon om dette for myndighetene. På bildet marinejeger Trond Andre Bolle (i midten) som ble drept på oppdrag i Afghanistan, og nå har fått krigskorset for sin innsats. Han var med i E 14.
Foto: PRT Meymaneh / SCANPIX
VAR SPIONLEDER: Fredag kunne VG avsløre at Norge i ti år har hatt en hittil ukjent, norsk spionorganisasjon kalt E 14. Kronikkforfatteren mener det er for stor anledning til å hemmeligholde informasjon om dette for myndighetene. På bildet marinejeger Trond Andre Bolle (i midten) som ble drept på oppdrag i Afghanistan, og nå har fått krigskorset for sin innsats. Han var med i E 14. Foto: PRT Meymaneh / SCANPIXVis mer

En stat i staten

E 14: Etterretningstjenesten bør være under kontroll. Det er den ikke i dag.

Les også: EOS-utvalgets pressemelding om E 14

ALLEREDE TIDLIG
på nittitallet innså forsvarsledelsen i Norge at man var alt for avhengig av andre lands overskuddsinformasjon innen etterretning. Tanken på egeninnhentet materiale meldte seg. Balkankrigene raste og det var den farligste form for etterretning man skulle utføre. Human intelligence.

Operatører skulle fysisk inn i konfliktområdene, der de skulle ta bilder og skaffe informasjon om militær styrkeoppbygging, politikk og alt som var viktig å vite før man engasjerte seg militært. I praksis førte dette til at Ola Kaldager og hans kolleger begynte å verve personell blant norske offiserer og spesialstyrker.

Svært få meldte seg. Det førte til at Kaldager utvidet vervekampanjen til å gjelde HV-personell og sivilt ansatte. Men Balkan var farlig og operasjonene endte ikke alltid med suksess. Man forsto raskt at en måtte bygge egne ressurser fra bunnen av og trene folk spesifikt til denne type tjeneste.

E 14 var født.

FOR DEM SOM interesser seg litt for historie vil en se ganske raskt at Norge helt siden andre verdenskrig har holdt seg med hemmelige grupper som har hatt et distansert forhold til den norske etterretningen. De første av dette slaget var Femmannsgruppen, senere kjent som Stay Behind.

Gruppen ble opprettet av Jens Chr Hauge i 1947 og lederne var alle tidligere motstandsfolk og næringslivstopper. I tillegg til finansiering fra England og USA, fikk det norske nettverket økonomisk støtte fra ulike private bedrifter. Gruppen begynte en systematisk registrering av politisk aktive på venstresiden og bygget opp et eget etterretnings- og radionettverk som skulle aktiveres i tilfelle krig.

Våren 1948 ble Femmannsgruppen underlagt Forsvarets etterretningstjeneste og omdøpt til Stay Behind.

PÅ FEMTITALLET bestod gruppen av tre store nettverk fordelt på ulike distrikter i Norge. Hvert nett var delt opp i tjue til førti grupper med fem mann i hver. Alle nettene opererte uavhengig av hverandre og hadde egne ledere. Gruppe Rocambole (ROC) hadde som oppgave å drive sabotasje og likvidering. Store mengder våpen og radioutstyr ble lagret i hemmelige depot, gjerne hos private medlemmer. Gruppe Lindus var et nettverk av etterretningsagenter og operatører som skulle evakuere nøkkelpersonell i tilfelle okkupasjon. Den tredje gruppen, Blue Mix, skulle sørge for å hjelpe allierte soldater som havnet bak fiendens linjer.

STAY BEHIND-NETTVERKET i Norge var i utgangspunktet strengt hemmelig. I 1978 ble det ved en tilfeldighet oppdaget et stort våpenlager i en bunker hos en privatperson (Hans Otto Meyer). Det gjorde at det ble en diskusjon om sikkerheten rundt våpenlagring i nettverket og om lovligheten av det. Ikke lenge etter førte avsløringen av det italienske Gladio-nettverket til at stadig flere land begynte å granske sine hemmelige Stay Behind-grupper.

Nettverket bak Gladio ble anklaget for å ha stått bak en rekke bombeaksjoner mot sivile mål i Italia. Gruppen prøvde å legge skylden for angrepene på den italienske venstresiden for å bremse kommunismens fremvekst i Italia. CIA ble også knyttet til denne avsløringen, men ingen har noen gang bekreftet at den amerikanske organisasjonen hadde noe med bombeaksjonene å gjøre.

I løpet av 80-tallet ble det lagt begrensninger på Stay Behinds oppgaver, og i 1983 besluttet norske myndigheter å avslutte flere av gruppens oppgaver. De innstilte blant annet sabotasje- og likvideringsoppgavene og inndro inn alle våpenlager.

ETTER AT Lund-kommisjonen la frem sin rapport i 1996, ble gruppen ytterligere vingeklippet. I rapporten fikk Stay Behind kritikk for flere forhold. Blant annet kom det frem at gruppen hadde drevet ulovlig registrering av politikere, samt at det var foretatt «utradisjonell» finansiering av såkalte Black Ops. Lundkommisjonen kritiserte også etterretningen for å ha finansiert operasjoner «utradisjonelt».
Det er i mange sammenhenger fremsatt påstander om et samrøre mellom Stay Behind, POT, (Overvåkningspolitiet og dagens PST) og forsvarets etterretning.

Mange har ment seg ulovlig avlyttet og overvåket.

Lund-kommisjonen gikk langt i å motbevise påstandene og mente at det ikke var grunnlag for å tro at en såkalt fjerde tjeneste opererte ulovlig i Norge. På den andre siden har mulighetene for kommunikasjonskontroll økt betraktelig etter hvert som ny teknologi er utviklet. Det er naivt å tro at det ikke forekommer ulovlig overvåkning av norske statsborgere. Hvem som avlytter og hvem som overvåker, er derimot et åpent spørsmål.

FORSVARSDEPARTEMENTET sendte i mars 1995 ut en pressemelding der det blant annet het: «Okkupasjonsberedskapsorganisasjonen har i dag som oppdrag å skaffe norske myndigheter informasjoner og etterretninger fra et helt eller delvis okkupert Norge. Det er kun norske myndigheter som har tilgang til de beredskapsplaner som er nødvendige for å aktivisere og drive feltorganisasjonen. Okkupasjonsberedskapsorganisasjonen har et avgrenset samarbeid med utenlandske tjenester, men står under norsk styring og kontroll.»

Betegnelsen «Stay Behind» ble endret til «Avdeling for Okkupasjonsberedskap» og i dag er organisasjonen underlagt etterretningen ved hovedkvarteret på Lutvann. Omfanget av nettverkets oppgaver og enkeltpersoners tilknytning til det er fremdeles hemmelig.

KALDAGERS GRUPPE er en undergruppe av avdelingen for HUMINT operasjoner i etterretningen - også kalt avdeling D. Det er sannsynlig at flere utgaver av gruppen fungerer i dag. En bok av Ronald Bye kalt «Norges hemmelige hær» (1995) oppsummerer ganske interessant og oppsiktsvekkende hvor omfattende disse gruppene opererte. På side 256 i Byes bok er det til og med et organisasjonskart hvor det er beskrevet detaljer helt ned til etterretningens oppbygning og underavdelinger. Under seksjon D, spesiell etterretning (Humint) er det oppført to spesialgrupper. E 13 — utenlandsetterretningen og E 14.

NORGE BØR OG SKAL ha en god og profesjonell etterretningstjeneste. Den skal sikre informasjon til våre styrker og våre politikere. Men etterretningstjenesten bør være under kontroll. Det er den ikke i dag. I alt for stor grad er det for enkelt å unngå rapportering og dermed kontroll. En hemmelig instruks laget av Jørgen Kosmo i 1997 gir etterretningen adgang til å hemmeligholde rapporter for EOS-komiteen. Begrunnelsen var «å beskytte andre lands etterretningstjenester». I praksis er dermed EOS-komiteen prisgitt etterretningens vurderinger om hva som skal legges frem eller ikke.

EOS-komiteens manglende innsyn i gruppenes virksomhet understreker dette. Riksrevisjonen greier heller ikke å fange opp enkeltbudsjettene til organisasjonenes ulike prosjekter og vi står derfor i fare for å utvikle en kultur som aksepterer en slags stat i staten. Det er farlig.