KRITISK: Vi var lammet av frykt undet kuppet i Venezuela i 2002, skriver kronikkforfatteren som nå bor i Norge. Han kritiserer Oslo Freedom Forum, ledet av Thor Halvorssen (bildet), for å ha invitert kuppmakere til Oslo. 
Foto: Scanpix
KRITISK: Vi var lammet av frykt undet kuppet i Venezuela i 2002, skriver kronikkforfatteren som nå bor i Norge. Han kritiserer Oslo Freedom Forum, ledet av Thor Halvorssen (bildet), for å ha invitert kuppmakere til Oslo. Foto: ScanpixVis mer

En stemme fra «barrioen»

VENEZUELA: Det vekker vonde minner å se hyllesten av menn vi fryktet da militærkuppet holdt på å kvele demokratiet.

||| JEG ER IKKE politiker. Jeg er ingen presidentkandidat. Jeg er en ung mann vokst opp i Venezuelas slum, nød og fattigdom. Når mitt fødeland diskuteres her i mitt nye hjemland, håper jeg også min stemme kan bli hørt.

Jeg kommer fra «barrioen» — som er de enorme, slumaktige områdene i vår hovedstad Caracas. Min mor var analfabet. Min far ble myrdet da jeg var seks, fordi han var politisk aktiv på venstresiden. Først da liket ble gravd fram for tre år siden fikk vi vite det: Han fikk kuttet av et ben og en arm, før han ble skutt gjennom tinningen. Mor satt igjen med syv barn. Vi ble sendt til bestemor. Mor ble sendt i fengsel. Hun sa senere til meg: «Aldri engasjer deg i politikk. Se hvordan det gikk med faren din!»
 
I april 2002 rullet panservognene gjennom byen min. Vår folkevalgte president var falt i unåde hos de rike og generalene. Vi ble nesten lammet av frykt. Vi trodde nesten på løgnen om at presidenten hadde «gått av» frivillig. Men demokratiet overlevde. For vi — de fattige fra barrioen — strømmet ut i gatene, vi trosset kuppmakerne, vi forsvarte folkestyret. Vi forsvarte vår verdighet.

JEG KOM TIL NORGE fordi jeg giftet meg med en norsk mann. Jeg er glad i dette landet. Men det vekker vonde minner når jeg ser amerikanske Oslo Freedom Forum, med støtte fra norske organisasjoner, hylle en av mennene vi fryktet da militærkuppet holdt på å kvele vårt demokrati.

Jeg gjennomlevde kuppet i Caracas i april 2002. Jeg husker Leopoldo López. Han var ordfører i den meget rike bydelen Chacao. Der har mange vanskelig for å akseptere at vi fattigfolk har valgt en president som støtter oss.

I månedene før kuppet 11. april hadde høyreekstreme militære vært ute i massemediene og truet med vold og kaos dersom ikke president Chávez gikk av. Presidentpalasset ble omringet av tanks. Presidenten ble ført vekk. I to døgn følte kuppmakerne at de hadde vunnet. I seiersrusen, på TV, fortalte en av de militære hjernene bak kuppet, kontreadmiral Carlos Molina Tamayo, at «den store planen» hadde vært å få flest mulig sivile ut i gatene, for så å ta i bruk hæren, mot landets lovlige regjering. Smilende ved siden av ham satt Leopoldo López.

VI HUSKER LÓPEZ som en av grunnleggerne i partiet Primero Justicia. Kort tid før kupphandlingene, stilte han sammen med partiledelsen i TV-studio og leste opp et krav om presidentens umiddelbare avgang og at alle demokratiske institusjoner skulle oppløses. På selve kuppdagen gikk López i spissen for en stor demonstrasjon mot regjeringen. Lederne førte folkemassen vekk fra den avtalte ruten og direkte mot presidentpalasset. Der visste de at regjeringens tilhengere hadde samlet seg. De ønsket fysisk konfrontasjon. Etter admiral Tamayos innrømmelser på TV vet vi hvorfor. De skulle skape et påskudd for å rettferdiggjøre et militærkupp.

DENNE KYNISKE planen er ingen hemmelighet. CNN-reporter Otto Neustadtl, som på ingen måte støtter president Chávez, har innrømmet at han ble kontaktet av kuppmakerne dagen før demonstrasjonen 11. april. De ga CNN beskjed om at i morgen vil marsjen ledes mot presidentpalasset, det vil bli noen dødsfall og en gruppe på 20 militære vil deretter kreve presidentens avgang. CNNs reporter fikk vite om dødsfallene før de fant sted.

Chávez ble bortført av militære kuppmakere. Den offentlige TV-kanalen ble stengt med makt. Kun de private, kommersielle kanalene sendte, og de var alle tilhengere av kuppet. Landets NHO-leder Pedro Carmona utnevnte seg selv til president. Nasjonalforsamlingen ble oppløst, høyesterett avsatt, sentralbanksjefen og sivilombudsmannen sparket. Dette var helt i tråd med kravene til Leopoldo López' parti Primero Justicia. Primero Justicia inntok også finansministerposten i diktaturet som ble innført, mens vår folkevalgte president satt i de militæres fangenskap. Det gjør ikke så stor forskjell for meg at Leopoldo López i dag bedyrer at han personlig ikke satte sin signatur på dekretet som formaliserte Carmona-diktaturet.

I BARRIOEN VAR vi vettskremte. De private TV-kanalene sendte oppfordringer til å ringe inn å angi mennesker som motsatte seg kuppregimet. RCTV innførte sensur: Ingen tilhengere av den folkevalgte presidenten skulle slippe til. For meg er det smertelig å se Oslo Freedom Forum nå hylle denne TV-kanalens sjef Marcel Granier som en «voice of freedom».

Vi så hvordan politiet brøt seg inn i partilokaler og private hjem og arresterte tilhengere av den lovlig innsatte regjeringen. Flere ble mishandlet og drept. Jeg gikk i dekning. Det var en klappjakt. Og jeg husker ansiktet til Leopoldo López på TV, i skuddsikker vest, han fortalte hvordan han personlig hadde ledet politiets kommandogruppe, som brøt opp døren hos justisminister Chacin og arresterte ham.
López skriver i Dagbladet (31.5): «Min politiske sti er ren: Jeg har aldri vært for noe annet alternativ enn det som består av stemmegivning, demokrati og folkets vilje.» Men den gangen, da folk måtte velge side, valgte Leopoldo López å arrestere justisministeren med følgende kommentar: «De var veldig macho da de satt i regjering, men nå gjemmer de seg».

INGEN ER DØMT for kupphandlingene (unntatt et par politimenn dømt for drap). Dette er fordi presidenten innførte straffefrihet, for å bidra til ro i Venezuela. López misbruker nå dette amnestiet til å vaske av seg handlingene som vi vet han har begått. TV-klippene finnes fortsatt.

Jeg har venner som er veldig imot president Chávez. De tar likevel klar avstand fra kuppet i 2002. López holder fortsatt fast på kuppmakernes bortforklaring. Men skal vi virkelig tro på at det som skjedde var at presidenten gikk av frivillig før han så ombestemte seg og kom tilbake to døgn senere? Hvorfor var i så fall presidentpalasset omringet av tanks? Hvorfor ble vår offentlige TV-kanal stengt med makt? Hvorfor ble presidenten bortført av militæret og holdt skjult for befolkningen og verdens medier? Hvilken troverdighet har de som fortsatt fremmer kuppmakernes utrolige fortelling om at militærkuppet ikke var et militærkupp?

JEG ER STOLT av at vi forsvarte demokratiet vårt i 2002. Derfor gjør det vondt å se at menneskerettighetsorganisasjoner i Norge blir dratt inn i en usmakelig hyllest av mennene som ville knuse våre menneskerettigheter. Jeg håper også vi som tilhører flertallet i Venezuela har en stemme i denne debatten.

KRONIKKFORFATTEREN: Lenin Castellanos fra Caracas i Venezuela, som i dag er bosatt i Norge.
KRONIKKFORFATTEREN: Lenin Castellanos fra Caracas i Venezuela, som i dag er bosatt i Norge. Vis mer