||| JEG ER IKKE politiker. Jeg er ingen presidentkandidat. Jeg er en ung mann vokst opp i Venezuelas slum, nød og fattigdom. Når mitt fødeland diskuteres her i mitt nye hjemland, håper jeg også min stemme kan bli hørt.

Jeg kommer fra «barrioen» — som er de enorme, slumaktige områdene i vår hovedstad Caracas. Min mor var analfabet. Min far ble myrdet da jeg var seks, fordi han var politisk aktiv på venstresiden. Først da liket ble gravd fram for tre år siden fikk vi vite det: Han fikk kuttet av et ben og en arm, før han ble skutt gjennom tinningen. Mor satt igjen med syv barn. Vi ble sendt til bestemor. Mor ble sendt i fengsel. Hun sa senere til meg: «Aldri engasjer deg i politikk. Se hvordan det gikk med faren din!»  I april 2002 rullet panservognene gjennom byen min. Vår folkevalgte president var falt i unåde hos de rike og generalene. Vi ble nesten lammet av frykt. Vi trodde nesten på løgnen om at presidenten hadde «gått av» frivillig. Men demokratiet overlevde. For vi — de fattige fra barrioen — strømmet ut i gatene, vi trosset kuppmakerne, vi forsvarte folkestyret. Vi forsvarte vår verdighet.