NORGESVENN: I år som i fjor gjester Leonard Cohen Norge. I kveld spiller han i Molde. En gentleman og en mann med hatt, som bærer sitt hodeplagg med stil. Foto: JOHN TERJE PEDERSEN
NORGESVENN: I år som i fjor gjester Leonard Cohen Norge. I kveld spiller han i Molde. En gentleman og en mann med hatt, som bærer sitt hodeplagg med stil. Foto: JOHN TERJE PEDERSENVis mer

En stemme i svart hatt

Vakker konsert med himmelen som tak.

 

LANGESUND (Dagbladet) Den gamle sjarmøren Leonard Cohen svikter ikke. I sitt 75. år starter han med å invitere alle frammøtte til en helaften: «Dance Me To the End of Love». Deretter følger tre timer (med ett kvarters pause) fra Canadas store poet og sanger.

Cohens synger bare dypere og dypere. Sangene hans er tilpasset stemmen, og blir på en måte ett med dem. Supplert med et orkester på ni musikere som gjør akkurat det de er på scenen for; å understreke røsten og ordene.

Utadvendt
Leonard Cohen serverer sangene sine omtrent slik han har spilt dem inn på plate. Her er ingen gjettekonkurranse a la Bob Dylan. Og i motsetning til sin amerikanske kollega synger Cohen med en diksjon som gjør det mulig for publikum - stort sett «voksne» mennesker, men også forbausende mange unge - å høre formuleringene, både de enkle og de mer kryptiske.

I skrånende solnedgang fra venstre innleder Cohen sin vakre konsert. Sangene er stort sett velkjente; med favoritter som «Ain?t No Cure for Love», «Bird On a Wire» og «Everybody Knows» som høydepunkter i første sett. Cohen er blid og imøtekommende, takker for en varm mottakelse, forklarer at det er en stor ære å få synge i det vakre Langesund.

Chill out
Monotonien er Leonard Cohens varemerke, en gyngende, varm, virtuost enkel melodiføring. I blant kunne det høres ut som om det er Cohen som har oppfunnet chill out-sjangeren. Virkemidlene er forsiktige, lyden vel avstemt (selv om den visstnok var altfor svak for de som befant seg bakerst). Dagens forsøk på å selge sand i Sahara kom fra en fyr som stod utenfor og solgte hørselvern, meget billig etter hvert.

På det flate gressteppet var det ikke lett for alle å se scenen. En videoskjerm på høyre side hjalp, men knapt for de som sto langt bak på venstre banehalvdel. Her har arrangørene en utfordring. Men dette skal ikke Cohen svare for.

Marianne var der
Med sin svarte hatt, som han stadig tok av og på seg med elegante bevegelser, framstår Cohen som en rockens gentleman, enten han står alene med gitar og synger «Suzanne» eller han drar en kraftfull utgave av «First We Take Manhattan» - avsluttet på kne i en slags duett med sin særdeles dyktige spanske gitarist - en musiker som tilføyde flere av sangene temperament og virvlende energi.

Og selvsagt kom «Hallelujah». Cohen viste eventuelt tvilende nordmenn hvem som er kongen av denne sangen, godt supplert av høyspente innslag på orgel. I den første av i alt tre avdelinger med ekstranumre kom også en annen Norges-favoritt, «So Long, Marianne», som fikk en egen dimensjon i og med at kvinnen låta er skrevet til, Marianne Ihlen, sto og lyttet omtrent en halv meter unna i folkehavet. Mens hennes fordums kjæreste, Leonard Cohen, danset ut av scenen, smilende, grasiøst, som en Fred Astaire i sakte film.