En stille knyttneve av en overgrepsfilm

Videoen antyder overgrep, men hun husker ingenting.

Ei tenåringsjente våkner opp dagen etter en fest og husker ingenting, men i sosiale medier sirkulerer en video som tyder på at hun har blitt utsatt for et overgrep. Vis mer

«Du må huske på at dette er annerledes for ham. Han tror ikke dette er normalt. Jeg visste at sånt skjer. Jeg visste at sånt skjer med noen hvert minutt, hver eneste dag. Og at det skjer her», sier mora til hovedpersonen i «Share».

Share

5 1 6

Dramafilm

28. juli 2019
Beskrivelse:

Lavmælt, men hardtslående drama om sovevoldtekt og bildedeling.

Kanal:

HBO Nordic

«en film du husker, om enn kanskje ikke den du setter deg ned og gomler popcorn til»
Se alle anmeldelser

HBO-filmen er basert på en prisvinnende kortfilm av amerikanske Pippa Bianco, og den kler langformatet godt. Dette er en film du husker, om enn kanskje ikke den du setter deg ned og gomler popcorn til. For det er alt annet enn koselig å se på dette.

Mulig overgrep

Tenåringen Mandy (Rhianne Barreto) våkner opp hjemme på plenen, dagen etter en fuktig fest, og husker ingenting av hva som skjedde kvelden og natta før. Men på sosiale medier sirkulerer bilder av henne delvis avkledd, og en video som antyder at hun kan ha vært offer for et overgrep.

Replikken til mora, som er sitert over, handler om Mandys velmenende og sympatiske far. Den kunne stoppet der, som et feministisk statement, eller et forsøk på å danne et kvinnefellesskap med dattera. Oss og dem, ofre og overgripere. Men så legger hun til «Jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre for deg. Og likevel så er jeg ikke sikker på... om dette er riktig... om dette er noe bedre... jeg vet ikke.».

Samtalen finner sted etter at de har gått til politiet med saken, noe som fører til at Mandy blir suspendert fra basketlaget for drikking. Hun blir også hetset av tidligere venner, samtidig som andre trekker seg unna. Hun husker jo ingenting, og kan de egentlig være sikre på at det har skjedd noe straffbart? Han som er mistenkt er jo egentlig «en god gutt».

Ingen enkle løsninger

Det finnes ingen enkle løsninger eller konfliktlinjer i «Share». Den klønete infoteksten til HBO hevder at det er en film «til skrekk og advarsel» - men mot hva? Ikke mot å la unge jenter gå på fest og drikke alkohol, iallfall. Som Mandys far sier: «Hvem faen bryr seg om hva du gjorde? Gir det dem rett til å gjøre hva de vil med deg?»

Men det er heller ikke en film som framstiller gutta som monstre. Klønete, uvitende og egoistiske, kanskje, men ikke onde.

Historien om Mandy ligner på mange ekte historier som vi har skrevet side opp og ned om de siste åra, uten at det er noen grunn til å stoppe ennå. For er det noe denne filmen viser, så er det hvor komplekse slike historier ofte er. Denne skiller seg ut, først og fremst på grunn av måten den blir fortalt på.

Her er det til de grader show framfor tell. Stemningen er klaustrofobisk, lydbildet består ofte av summende bakgrunnslyd og samtaler vi bare oppfatter bruddstykker av. Scenene er like mørke som tematikken, det er mye kveld og natt eller mørklagte datarom på skolen. Kameravinklene er gjerne tett på eller et stykke unna, der noe sperrer litt for sikten. Vi får liksom aldri helt overblikk. Akkurat som Mandy selv, der hun prøver å pusle sammen brikkene og huske hva som skjedde.

Hukommelsestapet er jo et klassisk thrillergrep, og det gjør filmen spennende, hele veien fram til den nokså brå, men absolutt tilfredsstillende slutten - som gir enda mer å tenke på.

Knyttneve

Både tematisk og stemningsmessig minner det om den populære ungdomsserien «Euphoria», en annen sterk HBO-produksjon, eller den prisvinnende irske ungdomsromanen «Hun ba om det», som kom på norsk i fjor. De snakker begge i uthevede versaler sammenlignet med lavmælte «Share». Likevel slår den minst like hardt. Kanskje fordi det føles ekstra ekte. Det er ikke alle knyttneveslag som kommer med brak og brøl. Dette er av den stille sorten.

«Share» belyser ikke alle sider ved bildedeling og sovevoldtekt. Dette er én historie i et hav av mange andre, og ingen er helt like. Noe av det første jeg kom over da jeg åpnet Facebook etter å ha sett ferdig, var et diskusjonsforum der ei anonym jente fortalte om et åpenbart overgrep og lurte på om hun overreagerte. «Share» gir ikke noe klart svar på hva hun bør gjøre, men filmen vil helt klart øke bevisstheten hos dem som ser den, og få dem til å tenke litt ekstra over hva et samtykke er. Det gjør slike historier viktige. Denne er i tillegg svært godt og originalt fortalt.