En stille protest

Rune Tuveruds diktsyklus etterlater en stemning leseren ikke så lett kan riste av seg igjen. Den setter seg i kroppen som en uro. En vond og ubehagelig uro.

Noe er nemlig veldig galt med verden, og det klarer Tuverud å formidle i sin fortelling om hva som skjedde i Robin Hood Hills i 1993. Tre gutter på åtte år ble funnet misbrukt og drept. De tre skyldige ble forholdsvis raskt funnet og dømt. Men var dette virkelig de skyldige, hvordan foregikk egentlig rettssaken - og hva med bevis? Hva er viktigst - å finne de skyldige eller å finne en syndebukk? Dette er noen av spørsmålene som blir stilt i denne boka.

Prosalyrikk

Stilen er mer refererende enn rik på bilder og metaforer. De første diktene anlegger en lavmælt forventning. Etter hvert utvikler diktene seg slik at enkelte minner om saksdokumenter. Formmessig går utviklingen mot prosalyrikk. Enkelte passasjer med løpende tekst går over flere sider. Her skifter også synsvinkelen flere ganger. Både mulige skyldige, «skapte» vitner, foreldre og politi kommer klart til syne.

Innledningsvis siteres det fra Ordspråkene, noe som står i skarp kontrast til virkeligheten, og som hyler forakt og svik i forhold til den tryggheten vi ikke er i stand til å gi barn i verden i dag. I ett av diktene skriver Tuverud: «Hvis man kan tenke seg / hvis man kan tenke seg det utenkelige /hvis man kan tenke seg hjelpeløshet /...hvis vi kunne si / at det var slik disse tre guttene / ble myrdet / hvis vi kunne si / at vi levde i en verden / der dette vil skje»

Uroen i kroppen sitter i. Tuverud har hentet fram en enkelt episode fra virkeligheten, fra den verden vi lever i. Slik kan man altså markere en stille protest.