Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

«Homoterapi»

En stille revolusjon

Støtten til et radikalt forbud mot «konverteringsterapi» er naiv. For hva vil egentlig endres i praksis av et forbud mot oppførsel som allerede er straffbar?

Kritiseres: Anette Trettebergstuen (Ap) får hard kritikk av kronikkforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Kritiseres: Anette Trettebergstuen (Ap) får hard kritikk av kronikkforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Det har i det siste vært mye oppmerksomhet rundt forsøk på å omvende homofile i religiøse miljøer. Saken er blitt aktualisert i forbindelse med Arbeiderpartiet og Anette Trettbergstuens forslag om å kriminalisere såkalt «konverteringsterapi». Trettebergstuen har ennå ikke svart på hva, konkret, dette forslaget skal omfatte, og hvordan det skal håndheves.

Mens vi venter på Trettebergstuens avklaring er det imidlertid god grunn til å kikke nærmere på selve forslaget om å kriminalisere konverteringsterapi. Dette omfatter nemlig ikke bare homofile, bifile og lesbiske, men inngår i en «pakke» der Arbeiderpartiet adresserer vidt forskjellige fenomener under en paraply de kaller «styrking av LHBTI-politikken».

Forslaget inkluderer også interkjønn, en sjelden, medfødt medisinsk tilstand som verken har med identitetspolitikk eller legninger å gjøre.

Interkjønn er et svært marginalt fenomen, og undersøkelser viser at personer med disse egenskapene ikke føler en tilhørighet til verken homofili eller identitetspolitikk.

Gjentatte ganger har organisasjoner og talspersoner for interkjønn presisert at de ikke ønsker å brukes som argument for identitetspolitikk, fordi dette gir et feil bilde av hva tilstanden innebærer. Det er derfor bekymringsverdig at styrking av LHBTI innledes med en sak om nettopp interkjønn.

I den emosjonelt pregede debatten rundt «homoterapi» som har versert denne uka er denne sammenblandingen blitt tilslørt. Skillet mellom disse fenomenene er imidlertid for viktig til å forties.

Sammen med forslaget om å kriminalisere «konverteringsterapi» legges det frem ytterligere seks forslag fra Arbeiderpartiet. Om en ser forslagene samlet kommer en skremmende logisk konsekvens til syne. Oppsummert kan forslagspakken til Arbeiderpartiet da formuleres i to setninger:

«Forslag om å innskrenke trosfrihet og foreldres ansvar over egne barn» og «forslag om å lovfeste barns evne til samtykkekompetanse.»

Hvordan?

Støtten et forbud av «homoterapi» får, er ikke overraskende. Vi som samfunn er oppriktig opptatt av at ingen skal føle seg mindreverdige, spesielt ikke på grunnlag som seksuell legning.

Men støtten av et radikalt forbud mot «konverteringsterapi» er naivt. For hva vil egentlig endres i praksis av et forbud mot oppførsel som allerede er straffbar?

Mennesker har allerede vern mot forfølgelse, fysisk og psykisk vold og mot trusler i lovverket. Homofile og lesbiske har spesielt vern mot dette.

Det kan altså synes som om Trettebergstuen i realiteten slår inn åpne dører med sitt forslag om forbud om konverteringsterapi rettet mot homofile. Det et konverteringsforbud i praksis vil adressere utover allerede eksisterende vern, er samtaler mellom prester og homofile kristne.

Men fordi AP innlemmer T (transseksuelle) og I (Intersex)i forslaget, vil forslaget også treffe en helt annen gruppe. Dette er gruppen barn med kjønnsdysfori og deres foreldre. Vil forsøk på å få disse barna til å elske kroppen sin, slik den er fra naturens side, kunne defineres som «konverteringsterapi»?

Skal foreldre omfavne et barns opplevelse av å være «født i feil kropp» uten spørsmål?

Foreldre til barn med kjønnsdysfori bør altså være på vakt. Vil et forbud mot «konverteringsterapi» kunne føre til at foreldre kriminaliseres?

Arbeiderpartiets forslag flørter med radikale nye standarder for hvordan foreldreansvar kan utøves i Norge, fordi selv om barn har rett til å bli hørt, skal vektleggingen av barns meninger være i forhold til barnets modenhet.

Vurdering av et barns modenhet er avgjørende for vektleggelse av barnets meninger. Denne vurderingen er det foreldre og helsevesen som har ansvaret for, og ikke barna selv.

I tillegg til at foreldre potensielt rammes av konverteringsforbud, rammes foreldre også av forslaget om forbud mot kosmetiske inngrep på barn med DSD/intersex-tilstander.

Kosmetiske inngrep på barn med DSD/intersex er en praksis man i følge rapporten «The Law and Intersex in Norway: Challenges and Opportunities» ikke utfører i Norge, som i likhet med praksisen forbundet med «homoterapi», allerede er dekket av eksisterende regelverk, selv om det ikke eksisterer en klausul dedikert til å skape et slikt vern.

Endringen med forbudet vil derfor ikke føre til endret praksis – men det kan føre til en radikal endring om hvem som har ansvaret for barns helse i tilknytning kjønn.

Ved å innføre at barn skal ta stilling til kjønnsidentitet og at det er dette som skal legges til grunn for valg av inngrep knyttet til kjønn, brukes et stråmannsargument som resulterer i en lovfestet definisjon der barn i praksis blir satt som ansvarlige for medisinske inngrep.

Forbudet mot kosmetiske inngrep på barn med intersex/DSD er dermed et forslag som innebærer svært radikale endringer i hvordan vi ser på familie, barn og leger – og som allikevel ikke fører til endringer til den praksisen den sier den skal.

Arbeiderpartiets forslag vil for første gang lovfeste barn som autonome individer med myndighet til å ta beslutninger; ikke om hva barn skal spise til middag eller når barn bør rydde rommet sitt; men om irreversible inngrep, inkludert sterilisering.

Denne radikale endringen bryter FNs barnekonvensjon, som Norge har forpliktet seg til å følge. Den sier at vi skal ta særlig hensyn til at «barn, på grunn av sin fysiske og psykiske umodenhet, har behov for spesielle beskyttelsestiltak og særlig omsorg, herunder egnet lovfestet beskyttelse både før og etter fødselen».

Den slår også fast at «partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling».

Lovendringene som foreslås, tynnes ned av Trettebergstuen til noe som kun skal «sende et kraftig signal». For støttespillere virker det derimot som om forslaget adresserer et reelt behov for å sikre homofiles rettigheter, selv om det er 2019 og praksisen de vil forby, allerede er forbudt.

Forslagene om forbud mot konverteringsterapi vil ikke bare sende et kraftig signal, som Trettebergstuen sier. Den kan føre til radikale endringer, men radikale endringer på feil sted.

Om forslagene hadde hatt en ordlyd som kun presenterte det som i praksis blir endringer, ville nok mange stilt seg langt mer kritisk enn de gjør i dag.

Hvor mange vil egentlig innskrenke eksisterende menneskerettigheter som trosfrihet og foreldres ansvar over egne barn?

Hvem er enige i et forslag som fjerner barns rett til en omsorg som tar hensyn til deres fysiske og psykiske umodenhet?

All ståheien rundt forslaget om konverteringsforbud, hovedsakelig med ordlyden «homoterapi», tar oppmerksomheten vekk fra at Arbeiderpartiet, SV og MDG samtidig har lagt fram en rekke andre forslag som tar sikte på å støtte opp om det foregående.

Hvordan hadde disse forslagene blitt møtt om de ble presentert under en annen paraply en regnbuepolitikk?

Jeg vil særlig trekke frem punkt 4 i forslaget: «Stortinget ber regjeringen styrke Rosa Kompetanse i arbeidslivet, helsevesenet, skolen, barnehagene, politiet og på asylmottak, og sørge for at det gjøres systematisk og landsdekkende»

Rosa kompetanse er en fagavdeling i Foreningen Fri. Et viktig punkt i Fri sin politiske plattform er at de ønsker å avskaffe tokjønnsmodellen. Når norsk ikke skiller mellom «sex» og «gender», er det lett å lese dette som et mål om å avskaffe binære kjønnsroller.

Men i følge FRIs opplysningsmateriell er det tydelig at det ikke er snakk om å avvikle en kulturell forståelse av binære kjønnsroller, men å avvikle forståelse av biologisk kjønn som binært. Appropriasjonen av interkjønn i informasjonsmateriell og i representantforslag forsterker dette inntrykket.

Det foreligger ingen vitenskap, eller grunnleggende logikk, som indikerer at kjønn er noe annet enn binært. Mennesker produserer ikke andre typer kjønnsceller enn to (eggceller og sædceller).

Organene som er forbundet med disse kjønnscellene er tydelig binære, også i tilfeller av interkjønn. Det er ingen som har en annen type biologisk kjønn enn hannkjønn og hunkjønn, og det finnes ingen som er begge deler samtidig – interkjønn som fenomen er unntak som bekrefter nettopp en binær kjønnsmodell.

Å innføre en systematisk styrking av Rosa Kompetanse vil være å innføre en systematisk innføring av ideologisk motivert vranglære. Dette er en inngripen som vil berøre hele samfunnet, men som på ingen måte er forankret i befolkningen, fordi dette har skjedd gjennom en stille revolusjon.

Stortinget bør altså se på forslaget om Rosa kompetanses innpass i skoleverket i lys av Opplæringslovens § 2-1 fjerde ledd om fritak fra religions- eller livssynsaktiviteter, og i lys av FNs barnekonvensjon artikkel 3.1

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».

Jeg forventer at Arbeiderpartiets statsministerkandidat Jonas Gahr Støre avklarer om han mener Fri og Rosa Kompetanses teorier om antall kjønn, flytende kjønnsidentiteter og normkritikk bryter med de tradisjonelle verdiene norsk kultur er grunnfestet i.

Jeg ønsker også en utredning om ideologiene som presenteres av FRI og Rosa kompetanse i seg selv er homofobiske. Konseptet om kjønnsidentitet og seksualitet er kritisert som inkompatible og skadelige for homofiles rettigheter, og den eldste formen for konverteringsterapi er nettopp kjønnskorrigering. Homofili er en vernet karakteristikk. Er forslaget om systematisk innføring av kjønnsideologi konsekvensutredet for effektene dette kan ha på unge homofile?

Vi trenger en langt grundigere vurdering og konsekvensanalyse av de mange etiske problemstillingen forslagene byr på.

Forslagene, slik jeg leser de, framstår som en av de største truslene mot menneskerettigheter i Norges historie: et angrep på trosfriheten; et angrep på familieinstitusjonen; et angrep på barns rett til særlig vern.

Velmente støttespillere oppfordres til å revurdere konsekvensene av en regnbuepolitikk som svekker eksisterende menneskerettigheter for trosfrihet, familieinstitusjonens rolle i forhold til egne barn, og til barns rett til beskyttelse.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media