Debatt: Equinor

En stilstudie i ansvarsfraskrivelse

Vi sto last og brast sammen da krisa i oljeindustrien kom. Nå er tidene bedre, og pengene renner inn hos Equinor. Til tross for det, sitter leverandørene med lua i hånda og venter forgjeves på sin del av kaka.

Politikere på begge sider har kommet med bekymringer om Equinors rolle i prispresset på norsk sokkel, noe som river grunnen bort under en norsk leverandørindustri. Svaret fra olje og energiminister Kjell Bjørge Freiberg var et skoleeksempel i ansvarsfraskrivelse, skriver innsenderen. Her er Freiberg (t.h.) med Equinors konserndirektør Arne Sigve Nylund under åpningen av gassplattformen Asta Hansteen 8. mars. Foto: NTB Scanpix
Politikere på begge sider har kommet med bekymringer om Equinors rolle i prispresset på norsk sokkel, noe som river grunnen bort under en norsk leverandørindustri. Svaret fra olje og energiminister Kjell Bjørge Freiberg var et skoleeksempel i ansvarsfraskrivelse, skriver innsenderen. Her er Freiberg (t.h.) med Equinors konserndirektør Arne Sigve Nylund under åpningen av gassplattformen Asta Hansteen 8. mars. Foto: NTB ScanpixVis mer
Meninger

17. mai 1995 sto den på plassen sin. Troll A plattformen ruvet stolt over havoverflaten noen nautiske mil utenfor Sotra. Den var symbolet på hva vi kan få til med norsk ingeniørkunst og norsk maritim kompetanse. Den nesten 500 meter høye og 650.000 tonn tunge konstruksjonen ble designet i Norge, bygget i Norge og fraktet ut av norske sjøfolk på norske båter. Sistnevnte er en bragd som fremdeles står oppført i Guinness rekordbok. Troll A vil for alltid bli stående som et ikon på hva vi kan få til om vi jobber sammen.

Hans Sande.
Hans Sande. Vis mer

Det å jobbe sammen har lang tradisjon i Norge og på Vestlandet. Noen av de første rederiene langs kysten vår var samvirkelag. Det var fiskefartøy stort sett hele bygda eide sammen. Man fikk råd til disse fartøyene ved at sjøfolkene i bygda, sammen brukte overskuddet sitt og kjøpte større båter, slik at de kunne dra lenger ut på havet og til rikere farvann.

Dette sikret at alle fikk sin del av gevinsten. Både sjøfolkene ute på havet, og de som sto i land og tok imot fisken for foredling. Historien om Vestlandet og Norge er en historie om samhold. Gjennom mange år har vi hjulpet hverandre i nedgangstider, men også delt villig med alle når tidene har vært bedre. Det som nå skjer i den norske offshoreindustrien er derfor besynderlig. Det virker som om Equinor har glemt de som hjalp dem på veien.

Det ble utvist stor forståelse fra både sjøfolk, redere og andre leverandører at man sammen med Equinor måtte kutte kostnader når krisen i oljeindustrien kom for noen år siden. Det skulle jo bare mangle, vi hadde sammen skummet fløten de ti foregående gode åra. Nå var det innstramning som gjaldt. Rederne fikk lavere rater og sjøfolka fikk magre lønnsoppgjør. Vi sto last og brast sammen og ventet på bedre tider.

Nå er tidene bedre. Equinor smadrer overskuddsrekorder og pengene renner inn i firmakassen. Til tross for dette sitter leverandørene med lua i hånda og venter forgjeves på sin del av kaka.

Det er selvsagt forståelig at Equinor ønsker å benytte seg av situasjonen. De som aksjeselskap har et ansvar overfor sine aksjonærer om en viss inntjening, og når utgiftene er lave blir inntjeningen høyere.

Men, Equinor er ikke noe vanlig aksjeselskap. Staten Norge eier 70 prosent, og da er det ansvar man må ta inn over seg. Man må ta ansvar for å sørge for en bærekraftig verdikjede, slik at leverandørene igjen har råd til å opprettholde sin viktige kompetanse for framtida.

Dette ansvaret ble skissert i de ti oljebud, selve fundamentet for den norske oljevirksomheten. Erklæringen uttrykker ønsket om en nasjonal styring og kontroll for å fortsatt utvikle norsk kompetanse og kunnskap.

Politikere på begge sider har kommet med bekymringer om Equinors rolle i det fortsatte prispresset på norsk sokkel som river grunnen bort under en norsk leverandørindustri. Seinest var det Arbeiderpartiets representant Hege Liadal som stilte spørsmål om hvordan regjeringen skulle forsikre seg om at Equinor bruker sin innkjøpsmakt slik at underleverandørene også skulle få være med på oppturen. Svaret fra statsråd Freiberg var et skoleeksempel i ansvarsfraskrivelse.

En solid verdikjede vil ikke bare gagne rederiene og sjøfolka, men også den norske stat og det norske samfunnet. Det blir mer og mer sannsynlig at det er havet vi skal leve av etter en lang oljealder. I Regjeringens egen havstrategi er det overordnede målet at man vil bidra til størst mulig samlet bærekraftig verdiskapning og sysselsetting i havnæringene. Hvis man skal nå dette målet må man også være villig til å ta avgjørelser som sørger for at man kommer dit.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.